Hei Tenker dette forum kanskje passer...lurer veldig... Har hatt tvang i ca 20 år, mye vasking,var for 1 år siden i behandling på Østmarka, veldig bra resultat men noe igjen, føler veldette aldri går over,var svær deprimert før og under behandling, ville bare sove, alt svart tomt,fælt, bare måtte komme gjennom hverdagene,har samboer og to barn under 7, syns jeg har måttet streve vedig for å gi alt for mine små, men har nok slitt ut samboeren med vaskingog regler og har vel ikke hatt et normalt familieliv om det finnes, men tsynelatende for andre har det vært ok, enda anstrengt med å ha besøk, spesialt at andre bruker do.., men syns jeg er kommet veldig langt fra for 3 år siden å vaske ALT om noen hadde vært på besøk..ja en lang historie dette.Egentlig lurer jeg velpåom jeg burde tåle stygge kommentarer om meg selv dagli(stygge fettkjærring, feit, syk i haue, looser,)og at han kommenterer meg med ungan tilstede, homamma orke ikke stelle dæ , ho mammae så lat, ho mamma bruke bare tid på sæ sjøl(litt sminke, ordne håret før jobb)joda e nok innimellom teg og lat, og e tjukk, og i morgest:kan ikke du hoppe utførr brua...ja hver dag sånn, spesialt nå han e våknaogikke spist, æ e nu i en praksis i ordinær bedrift, og stortrivesmed ordentlige arbeidsoppgaver, sosialt,underviser, og har folk jeg følger opp, men tankene er der om at jeg er rar som er tvangslidene etc , opplever at de påjobb ønsker å gi meg ordenlig jobb, er sosial og prater og tøver og liker meg,jeg mestrer,ogde liker meg for den jeg er, men hjemme er det tungt,kan ikke prate med samboeren, bare stygge kommentarer og kritikk, forstår at han ser hele megog sykdommer og er sliten men hvorfor ikke akseptere at sånn er jeg?må han sisånn at jeg føler meg tristoglei, har vurdert sterkt tidligereatlivet kanskje ikke var å leve, at ungene har det bedreuten meg og dette vet han,hvorfor kan han ikke la være å trekke meg ned når jeg akkurat har kommet meg littoppog klarer å stille på job. Når jeg sier jeg ser på ande leiligheter og tenker det e best for ungene om vi flytter fra hverandre sier han høyt foran ungene: hvorfor sier du ikke til guttan hvorfor du sr på leiligheter.Har prøvd alt forå få han til å forstå at ungene skal holdes unna vår krangling,men han sier alt høyt likevel når ikke frem, og da kan ikke jeg skåne dem, kan ikke stoppe munnen hans for alt stygt han slenger ut...en godmorgen hadd vært flott :-) hva skal man gjøre, klarer jeg meg alene med ungenenår jeg er redd besøk,?tror det, vil noen tenke meg som dårlig morpga tvang diagnose hvis han velger å trekke det inn, risikerer jeg at han får full omsorg ?er livredd, økonomisk er også alt et rot og innflettet, hvordan skal jeg ha rådå flytte og kjøpe eget? Hmm,noen tanker noen, hva skalman tåleoger det min feilsom er "syk i hauet"valgte jo ikke å få denne lidelsen, tror nesten det er noe biologisk og da er kanskje noe feilkoblet??hvem vet...aargh ønsket jeg hadde hva som helst annen disgnose,eller ikke,vet ikke....
Syns det et synd at det er så lite aktivitet i forumet. :( hadde vært fint å kunne prate med andre om angsten og tvangen sin, så man ikke trenger å ha dette for seg selv alene. :)
Hei. Jeg oppdaget dette forumet igår... selv om jeg har hørt om Ananke før. Jeg vil gjerne delta og bidra litt... eller kanskje mer enn litt...;-)). Jeg har høre til "den gamle klubben"... dvs... jeg har hatt tvangstanker siden jeg kan huske... og jeg er snart 40 år( i oktober).Jeg har gått gjennom alle mulige perioder: blasfemi, sexualitet, agressiv...etc. Men utrolig nok har jeg et godt liv!!! og det er dette , presis dette jeg vil dele med andre/dere... det finnes håp og lys i tunnelen. Men er det noen som gidder å skrive noe her??... hvis ja, skriv noe her og da skal jeg fortelle noe mer om meg og livet mitt.
Dette er en kommentar til prat om alt mulig
SvarSlettHei
SvarSlettTenker dette forum kanskje passer...lurer veldig...
Har hatt tvang i ca 20 år, mye vasking,var for 1 år siden i behandling på Østmarka, veldig bra resultat men noe igjen, føler veldette aldri går over,var svær deprimert før og under behandling, ville bare sove, alt svart tomt,fælt, bare måtte komme gjennom hverdagene,har samboer og to barn under 7, syns jeg har måttet streve vedig for å gi alt for mine små, men har nok slitt ut samboeren med vaskingog regler og har vel ikke hatt et normalt familieliv om det finnes, men tsynelatende for andre har det vært ok, enda anstrengt med å ha besøk, spesialt at andre bruker do.., men syns jeg er kommet veldig langt fra for 3 år siden å vaske ALT om noen hadde vært på besøk..ja en lang historie dette.Egentlig lurer jeg velpåom jeg burde tåle stygge kommentarer om meg selv dagli(stygge fettkjærring, feit, syk i haue, looser,)og at han kommenterer meg med ungan tilstede, homamma orke ikke stelle dæ , ho mammae så lat, ho mamma bruke bare tid på sæ sjøl(litt sminke, ordne håret før jobb)joda e nok innimellom teg og lat, og e tjukk, og i morgest:kan ikke du hoppe utførr brua...ja hver dag sånn, spesialt nå han e våknaogikke spist, æ e nu i en praksis i ordinær bedrift, og stortrivesmed ordentlige arbeidsoppgaver, sosialt,underviser, og har folk jeg følger opp, men tankene er der om at jeg er rar som er tvangslidene etc , opplever at de påjobb ønsker å gi meg ordenlig jobb, er sosial og prater og tøver og liker meg,jeg mestrer,ogde liker meg for den jeg er, men hjemme er det tungt,kan ikke prate med samboeren, bare stygge kommentarer og kritikk, forstår at han ser hele megog sykdommer og er sliten men hvorfor ikke akseptere at sånn er jeg?må han sisånn at jeg føler meg tristoglei, har vurdert sterkt tidligereatlivet kanskje ikke var å leve, at ungene har det bedreuten meg og dette vet han,hvorfor kan han ikke la være å trekke meg ned når jeg akkurat har kommet meg littoppog klarer å stille på job. Når jeg sier jeg ser på ande leiligheter og tenker det e best for ungene om vi flytter fra hverandre sier han høyt foran ungene: hvorfor sier du ikke til guttan hvorfor du sr på leiligheter.Har prøvd alt forå få han til å forstå at ungene skal holdes unna vår krangling,men han sier alt høyt likevel når ikke frem, og da kan ikke jeg skåne dem, kan ikke stoppe munnen hans for alt stygt han slenger ut...en godmorgen hadd vært flott :-) hva skal man gjøre, klarer jeg meg alene med ungenenår jeg er redd besøk,?tror
det, vil noen tenke meg som dårlig morpga tvang diagnose hvis han velger å trekke det inn, risikerer jeg at han får full omsorg ?er livredd, økonomisk er også alt et rot og innflettet, hvordan skal jeg ha rådå flytte og kjøpe eget?
Hmm,noen tanker noen, hva skalman tåleoger det min feilsom er "syk i hauet"valgte jo ikke å få denne lidelsen, tror nesten det er noe biologisk og da er kanskje noe feilkoblet??hvem vet...aargh ønsket jeg hadde hva som helst annen disgnose,eller ikke,vet ikke....
Syns det et synd at det er så lite aktivitet i forumet. :( hadde vært fint å kunne prate med andre om angsten og tvangen sin, så man ikke trenger å ha dette for seg selv alene. :)
SvarSlettHei. Jeg oppdaget dette forumet igår... selv om jeg har hørt om Ananke før. Jeg vil gjerne delta og bidra litt... eller kanskje mer enn litt...;-)). Jeg har høre til "den gamle klubben"... dvs... jeg har hatt tvangstanker siden jeg kan huske... og jeg er snart 40 år( i oktober).Jeg har gått gjennom alle mulige perioder: blasfemi, sexualitet, agressiv...etc. Men utrolig nok har jeg et godt liv!!! og det er dette , presis dette jeg vil dele med andre/dere... det finnes håp og lys i tunnelen. Men er det noen som gidder å skrive noe her??... hvis ja, skriv noe her og da skal jeg fortelle noe mer om meg og livet mitt.
SvarSlett