Jeg er ei jente på 23 år som har slitt med tvangstanker og angst siden jeg var 16 år. Jeg gikk til psykolog med en gang jeg ble syk, og seks år etter er jeg frisk. I den forstand at jeg vet hva som er tvang og hva som er virkelighet. I den forstand at jeg vet at jeg må møte angsten, ikke unnvike den. Familien min var kjempeviktig for meg, og spesielt storesøsteren min. Hun brydde seg virkelig, akkurat som du ser ut til å gjøre. Uten henne hadde jeg ikke klart å komme meg hvor jeg er nå. Og det er sant, fordi når du befinner deg i en så vanskelig situasjon, og er så sårbar og redd så er dine nærmeste det viktigste du har. Men, men uten min egen vilje og motivasjon så hadde jeg ikke klart å ta i mot hjelp, og bruke de ressursene som var. Psykologen min brukte å si at hun ikke kunne flytte en eneste sten for meg hvis ikke jeg selv ville det. Det jeg prøver å si er at du ikke kan gjøre den viktigste jobben for søsteren din; å ta imot hjelp, det må hun bestemme seg for å gjøre selv. Hun må velge å konfrontere det som er vondt, det kan ikke du gjøre for henne. Hun vet at du er der for henne, og kanskje det er det viktigste å vite. Når, og hvis hun blir klar til å innse at hun faktisk er syk, lik "de andre" så vet hun at du er en hun kan komme til.
Vet ikke om dette hjalp noe, men da jeg leste det du hadde skrevet ble jeg rørt fordi du minnet meg om min egen søster, og jeg måtte svare.
Her er et innlegg under emnet pårørende
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettHei.
SvarSlettJeg er ei jente på 23 år som har slitt med tvangstanker og angst siden jeg var 16 år. Jeg gikk til psykolog med en gang jeg ble syk, og seks år etter er jeg frisk. I den forstand at jeg vet hva som er tvang og hva som er virkelighet. I den forstand at jeg vet at jeg må møte angsten, ikke unnvike den. Familien min var kjempeviktig for meg, og spesielt storesøsteren min. Hun brydde seg virkelig, akkurat som du ser ut til å gjøre. Uten henne hadde jeg ikke klart å komme meg hvor jeg er nå. Og det er sant, fordi når du befinner deg i en så vanskelig situasjon, og er så sårbar og redd så er dine nærmeste det viktigste du har. Men, men uten min egen vilje og motivasjon så hadde jeg ikke klart å ta i mot hjelp, og bruke de ressursene som var. Psykologen min brukte å si at hun ikke kunne flytte en eneste sten for meg hvis ikke jeg selv ville det. Det jeg prøver å si er at du ikke kan gjøre den viktigste jobben for søsteren din; å ta imot hjelp, det må hun bestemme seg for å gjøre selv. Hun må velge å konfrontere det som er vondt, det kan ikke du gjøre for henne. Hun vet at du er der for henne, og kanskje det er det viktigste å vite. Når, og hvis hun blir klar til å innse at hun faktisk er syk, lik "de andre" så vet hun at du er en hun kan komme til.
Vet ikke om dette hjalp noe, men da jeg leste det du hadde skrevet ble jeg rørt fordi du minnet meg om min egen søster, og jeg måtte svare.
Tusen takk jente 23 for svaret ditt, som jeg ikke så før i dag!
Slett