Jeg har lenge slitt med aggressive tvangstanker. Var LIVREDD for at jeg kunne komme til å skade noen av mine nærmeste. Var livredd for at jeg ville det. Fikk bilder i hodet av begravelser og åsteder. Var livredd for å bli sint på noen, - tenk om jeg "klikker" og dreper i vei?!. Ja, det var jævlig. Masse angst hver dag, - men det hjalp litt å vite at jeg ikke var alene. Etter en tur til psykolog fikk jeg beskjed om at dette kun er tvangstanker. Vel, jeg brukte kognitiv terapi på meg selv (henvist til VOP her jeg bor, så venter på psykolog-hjelp!)., og prøvd å akseptere tankene. Vel, la oss si det sånn, - det fungerer kun når jeg ikke er kjempesliten. Etterhvert begynte jeg å utvikle den typiske angsten for angsten. Jeg vil jo ha det bra! Jeg vil jo ha det som før! De gangene jeg følte pur lykke ble jeg gående og vente på at tankene skulle komme (det utløste selvsagt tankene), og tenke at "Jaja, jeg får bare nyte dette..snart bryter helvete løs igjen!".
Etterhvert ble frykten for å bli skikkelig alvorlig psykisk syk sterkere. Jeg ble livredd for å bli deprimert og suicidal. Jeg har ALDRI vært suicidal tidligere, men en EKTE livsnyter. Skulle jeg blitt suicidal (eller virkelig hatt det i meg), så burde vel det ha kommet snikende på når min kjære søster døde i en brann for noen år siden, og ting føltes rimelig jævlig. Men nei, jeg klarte meg bra. Men nå har jeg utviklet noe jeg er ganske sikker på at må være en tvangstanke om at jeg kan komme til å ta liv av meg hvis jeg ikke blir bedre, - og det gjør meg jo ihvertfall ikke bedre! Jeg får utrolig stor angst av dette. Ser for meg at jeg henger og dingler etter halsen. At jeg tar masse piller. Får SÅ angst! Og når jeg får angst og har det skikkelig jævlig, så blir det akkurat som om det er større sjanse for at det vil skje, og da får jeg ENDA MERE angst! Jeg vil jo ikke ta liv av meg! Jeg vet jeg vil bli bedre når jeg først får hjelp! Jeg vil ikke miste muligheten til å leve et langt og godt liv. Jeg vil ikke gjøre noe sånt mot familien min. Kjæresten min. Enda kommer bildene i hodet mitt gang på gang. Og problemet mitt er at jeg ikke tør å bruke kognitiv terapi på dette, - for tenk om jeg egentlig VIL?! Jeg vet jo at jeg ikke vil..men, deprimerte folk er SYKE, de vil sikkert ikke sånn egentlig de heller?' Tankene om å ta liv av meg selv utarter seg på heeelt samme måte som tvangstankene om at jeg kan komme til å ta liv av mine nærmeste. Nå som jeg klarer å akseptere tankene om å skade andre som tanker (ved å tenke at, vel, de jeg tenker dette om er jeg virkelig glad i, og snu det om på den måten - det fungerte!), så måtte selvfølgelig tanken om å skade meg selv komme. Jeg er ikke redd for å SKADE meg selv, - men for at jeg en gang kommer dit at jeg faktisk kommer til å gjøre det. Det ville ødelagt så mange mennesker rundt meg at jeg får hjertebank bare av tanken. Nei huff... :/
Er på andre dagen med cipralex nå, og angsten for at selvmordstankene skal bli sterkere er selvsagt her, da mange har rapportert om dette. Disse ukene er jeg selvsagt alene (da min samboer er ute på jobb i 3 uker), og jeg sliter veldig med det å være alene! :( Går med konstant dårlig samvittighet ovenfor de som er glade i meg. Slitsomt!
Er det noen andre som har kjennskap til slike tanker?
Er det forresten noen som har prøvd tankefeltterapi?
Hei Jenta! Ser at det er lenge siden du skrev dette, men måtte bare svare deg, da det høres ut som mine egne tanker - nesten skummelt hvor likt det høres ut! Jeg har nesten hele livet vært livredd for å ta livet av mine nærmeste, og utviklet stor angst ifm dette. Det ble absolutt ikke bedre etter at jeg fikk barn, og hadde stor frykt etter min førstefødte, og fikk psykologhjelp da baby var rundt 15 måneder (2010). Hadde da gått lenge og kjent på disse følelsene, og tok tilslutt initiativ for hjelp, og ble mer eller mindre bra etter ca 5-6 måneder. Trengte ikke medisin den gang, selv om det ble brakt på banen. Jeg utviklet også tanker om at jeg kunne ta mitt eget liv, noe som var helt forferdelig angstutløsende, da dette var det siste jeg ville. Men hadde tanker som du beskriver som" tenk hvis jeg kommer til å ha det så vondt framover pga tvangstankene at det eneste alternatviet blir selvmord", og det grøsser i hele kroppen ved tanken, da jeg i utgangspunktet elsker livet, barna mine, familien og vennene mine. Men tenker som deg at de som er deprimerte har vel heller egentlig ikke lyst til dette, men ser på det tilslutt som eneste løsning. Kjenner jeg får skikkelig angst bare ved tanken! Det hjelper heller ikke at en bekjent av familien tok sitt eget liv da jeg akkurat hadde fått vite at jeg var gravid med førstemann. På meg som kom det som lyn fra klar himmel, og det skremte meg vanvittig mye. Hva om hun startet slik som meg, og tilslutt ikke så noen annen løsning? Har senere fått vite at hun hadde slitt mye med depresjoner hele livet, men få visste dette. Hun var visst også bipolar. Men hva hvis jeg også kan utvikle dette? Nå har jeg fått mitt tredje barn, og er fryktelig underskudd på søvn, og de negative tankene har begynt å strømme på igjen. Kjenner jeg blir så fryktelig lei meg når tankene kommer, og ønsker virkelig ikke å ha det slik. Føler meg helt hjelpesløs, og er redd jeg skal klikke. Skade barnet mitt, utvikle psykisk sykdom, bli gal, at jeg skal bli suicidal pga tristheten over de grusomme tankene. Jeg grøsser ved tanken. Hver gang jeg hører om et selvmord, kjenner jeg angst langt inni kroppen, og lurer på hva som kan få folk til å gjøre noe så tragisk. Er så redd for at de har hatt det sånn som meg. Jeg vil jo IKKE dø. Jeg er livredd for å dø. Har utviklet skikkelig dødsangst i det siste også. Nei uff, har havnet i et skikkelig spindelvev av tanker som preger meg 24/7. Det som holder meg oppe er at jeg har hatt en lang periode hvor jeg har vært mye bedre. Etter behandlingen hos psykolog fikk jeg mer mestringsfølelse ved å gjøre ferdig noen prosjekter, og jeg fikk andre ting å tenke på. Jeg har hele livet hatt tendens til å bli "besatt" av ting, og klarte å finne prosjekter som engasjerte meg tilstrekkelig til å få de destruktive tankene på avstand. Jeg ble gravid igjen, og hadde skikkelig morslykkefølelse etter fødsel som vedvarte i permisjonen. Hadde det rett og slett bare fint. Selvfølgelig noen tyngre dager innimellom, men klarte å fjerne tankene hvis de snek seg på, og følte at jeg hadde kontrollen. Denne følelsen vedvarte inntil jeg nå ble mor igjen for tredje gang. Mye nattevåk og utmattelse trigger tvangstankene veldig. Vi har det fryktelig slitsomt hjemme for tiden, sover veldig lite, og tvangen blir verre og verre for hver dag som går..... Kjenner jeg må oppsøke psykolog igjen, og vurderer medisinering,men som deg er jeg engstelig for at det kan trigge ordentlige selvmordstanker, og blir redd for medisinering.... Hvordan har det gått med deg og medisinering? Har du blitt bedre? Håper du ser dette og svarer! Klem fra meg
Gratulerer! Du er den første som har skrevet på det nye forumet. Det blir spennende å se om forumet fungerer.
Flott at du er så åpen og skriver om det du strever med. Dette med redsel for å skade andre er et vanlig problem hos tvangslidende. Jeg setter inn en link nedenfor til "ekspertpanelet" på hjemmesiden vår. Der kan du lese om hva en av ekspertene sier om dette.
Hans skriver blant annet: "Hovedpoenget med tvangstanker er at det er tanker om handlinger man virkelig ikke ønsker å utføre! Derfor er det de en MINST VIL SKADE en får tvangstanker om å skade"
Så flott at du er i gang med Cipralex. Det står mye om bruk av medisin på "ekspertpanelet" vårt. Det er inndelt i emner der så du lettere kan finne frem for eks om medisin.
Så dette sammen med behandlingen du skal få hos psykolog vil gjøre at du får det mye bedre. Lykke til!
Her er linken til emnet om å skade andre (håper det kommer som en link, hvis ikke, kopier og lim inn i adressefeltet på nettleseren): http://www.ananke.no/index.php?option=com_easyfaq&task=view&id=13&Itemid=4
Hei. Har et spørsmål vedrørende Asperger og tvang. Når går en rutine over fra og være bare en rutine, og til å bli tvang? Må den være at rutinen ikke er hensiktsmessig? Eller at personen får angst/ubehag om den ikke følges?
Jeg har Asperger, og har hele livet hatt noen tendenser til tvang, i tillegg til vanlig rutine. F.eks at jeg må sjekke at jeg har låst bildøren flere ganger, og av og til snu for å sjekke det og låse en gang til. I tenårene startet jeg med å ikke tråkke på streker, men fikk snudd det ved å tvinge meg til å gjøre det likevel. Det er sånne små episoder det har vært mange av, men ingen av dem har tatt helt kontroll over meg etter min mening.
Nå er jeg 23, og merker en økende redsel for bakterier. Ikke mine egne, men andres. Jeg hater å ta på andres bestikk, liker ikke å håndhilse, osv. Prøver å unngå det så godt jeg kan.
Hjemme hater jeg at folk kommer inn i huset og begynner å ta på og flytte på tingene mine. Blir stresset, mer og mer, og til slutt ønsker jeg bare at de skal gå. Nå har jeg delvis løst det ved å putte nesten alt inn i skap.
Jeg er også opptatt av symmetri og linjer. F.eks at jeg føler at en ting i huset ikke står rett, og da finner jeg ofte frem målebånd, for å være helt sikker på at det står rett og symmetrisk.. Jeg blir ikke beroliget før jeg har målt og sett at det står riktig. Selv da føler jeg på meg at det ikke er rett, men jeg lar det gå med at jeg faktisk har målt, og at det ER rett.
Men det som har plaget meg siden jeg var liten er tvangstanker. Om jeg har en kniv i hånden, så ser jeg for meg at jeg stikker personen ved siden av meg. Eller om jeg bærer et barn, så ser jeg for meg at jeg slipper det i gulvet. Den vanligste er dersom jeg går ved siden av en annen på et sted der det er høyt ned. Da ser jeg for meg at jeg dytter personen utfor rekkverket. Slipper barnet utfor rekkverket, osv. Jeg prøver å unngå steder som gjør at jeg tenker på sånne ting. Og når jeg begynner å tenke på det så klør jeg meg f.eks i hodet, eller begynner å klappe hendene sammen, osv. Om jeg går på et sted der det er høyt ned, så går jeg alltid lengst mulig vekk fra "stupet", selv om jeg ikke har høydeskrekk.
Lurer på om noe av det jeg har skrevet er forenelig med OCD, eller om det kun er problemer relatert til AS (eller mest sannsynlig). Jeg føler at jeg egentlig har behov for å snakke med en psykolog/psykiater, men pga mange negative erfaringer med slike personer under oppveksten og nå, så er jeg redd for å igjen komme til en som ikke har peiling på AS og som ikke forstår meg.
Som du sikkert skjønner må du får utredning hos fagpersonell for det som du spør om. Men generelt vil jeg si at du må ikke være skeptisk til hjelpen du kan få fra psykolog og andre fagfolk. De vil deg det aller beste!
Vi har et spørsmål/svar på ekspertpanelet vårt som handler om Asbergers/tvang. Link til artikkelen nedenfor.
Har slitt med tvangstanker siden jeg var ung men har klart å komme meg ut av det før ved hjelp av kognitiv terapi. Tankene var da å stikke de nærmeste med kniv.
Nå har tankene kommet tilbake men nå er tanken å hoppe fra en bro eller fra altanen. Vet selv at tankene er urimelige og at jeg aldri ville gjort det men det er angsten som er verst.
Min terapaut har nå foreslått å ta i bruk SSRI preparater. Jeg er positiv men er redd for bivirkninger. Er det slik at man kan få skikkelige selvmordstanker (ikke tvangstanker) av slike medisiner? Og vil personligheten bli endret eller merker man ikke noe til det? Hva hjelper SSRIene spesifikt imot, tankene eller angsten?
2011 er nå gått inn i 2012 og jeg har aldri vært så deprimert som jeg er akkurat nå.
Jeg er i dag 27 år gammel, OCD og depresjon har fullstendig tatt overhånd hos meg per i dag og jeg vil si at jeg har i løpet av det siste året gått fra moderat OCD til ekstrem OCD i kombinasjon med depresjon.
Jeg innser nå at aldri kommer ut av dette alene eller om jeg i det hele tatt kan komme ut av dette.
Finnes det noen gode psykologer/terapauter i Bergen som dere kan anbefale meg, gi meg gjerne en e-post som jeg kan skrive mer detaljert om plagene mine til.
Har aldri tidligere søkt hjelp, men orker ikke lenger gå rundt med all denne negative energien.
Hei! I Bergen er det nå en stor satsning som skal sikre at det blir god behandling tilgjengelig. Gerd Kvale er leder for dette arbeidet og Øyane DPS skal ha en tyngdepunktfunksjon. Det beste er å ta kontakt med fastlege som kan henvise til lokalt DPS, men det bør stå at man henvises til OCD-prosjektet. Dersom dette ikke fører frem ville jeg tatt kontakt med Gerd på Øyane.
Hei. Jeg er 48 år og slet med tvangsritualer i 10 - 14 årsalderen. Det var ting som å sette begge helene i terskelen x antall ganger hver gang jeg gikk igjennom en dør.Reise meg opp av en stol for så å sette meg igjen.. x-antall ganger... Trodde at hvis jeg ikke spurte mor om å få et eple, så var det forgiftet og jeg ville dø. Når jeg skrev løkkeskrift måtte jeg ha en åpning i alle bokstaver, slik at de fikk puste. Kan jo tro det var lett å tyde hva jeg skrev for lærere... Alle tingene mine på soverommet måtte løftes opp slik at de fikk luft under seg og så settes ned igjen på eksakt samme plass. Dette skjedde i en spesiell rekkefølge.. Og jeg var som regel ALDRI fornøyd med hvordan jeg gjorde det, så jeg tvang meg selv til å begynne fra starten igjen. Jeg fikk jo aldri lagt meg om kvelden, så jeg flyttet inn på et kott til slutt! Tanker som at hvis jeg ikke gjorde ting akk sånn og sånn, så ville noen i familien dø. Jeg visste godt at det bare var tull innerst inne. Den uroen og det stresset dette medførte er helt uforglemmelig... Jeg ble til slutt så lei og sliten at jeg hylte opp inni meg at "GREIT SÅ FÅR JEG BARE DØ DA". Jeg fant fram en aggressivitet som gjorde at jeg sluttet der og da.... (13-14 år) MEN, jeg kan få tendenser den dag i dag i stressede situasjoner, men nå har jeg jo kontroll.. Men noen ekle tvangstanker kommer... så som at jeg tenker "ha ha du er død" om min egen far.... Enda jeg synes det er helt grusomt! Men jeg sier til meg selv at dette ikke er meg som person som mener, men de dumme tvangstankene og at det ikke er unormalt. Så jeg takler flott hverdagen nå og er så takknemlig for det, og synes samtidig så synd på de som sliter. Men jeg vant over OCDen ved å fremkalle sinne mot selve handlingen... Ble skikkelig forbannet, og det hjalp...
Hei, Jeg er 28 år gammel jente. Ser at mange dere som har skrevet her inne har de samme tvangstanke som meg, å være redd for å komme seg selv eller andre til skade. Jeg er redd for at jeg får en dag lyst til å ta mitt eget liv. Får angst ved å skrive det, fordi da virker det så virkelig. Får angst for å fortelle det, fordi da er det ikke bare i hode mitt men der ute. Angsten for å komme andre til skade har blitt litt mindre da jeg egentlig har blitt kvitt dette. Men det kommer av og til. Hvis jeg tenker på døden, leser om den eller noe annet må jeg ta å banke på noe som er laget av et tre. Må altid dobbelsjekke at alt er slukket og hater å gå ut av døren som siste mann fordi da er jeg ansvarlig hvis jeg ikke har slukket noe og det begynner å brenne. Jeg må veldig ofte spørre kjæresten min vedr. matvarer som har vært åpne i bare en dag om det er i orden å spise det. Jeg kan ikke ta på kjøtt og kylling, får helt panikk over at bakterier fra kjøttet eller kyllingen skal spre seg. Jeg har angst over at jeg skal dø av en sykdom og da spesielt kreft. Jeg tørr ikke å ta piller/medisiner fordi jeg er redd for bivirkninger som deprisjon eller selvmordstanker. Dette er ekstremt slitsomt og jeg blir helt lammet av alle disse tankene og opplever mye angst og deprisjon på grunn av dette.
Takk for at dere skriver på forumet vårt. Jeg skal prøve å svare på begge innleggene.
Det dere begge beskriver er typiske tvangstanker og tvangshandlinger. Veldig mange er livredd for å skade andre, er redd for skumle tall, teller og gjør forskjellige prosedyrer et visst antall ganger. Felles for alle er at tanker og handlinger er irrasjonelle og at man i bunn og grunn vet dette. Man FØLER at problemene er virkelige men klarer ikke å slutte å tenke på det eller å gjøre handlinger for å dempe angsten.
Et typisk eksempel på hvor irrasjonelt dette kan være: Man er redd for å blir smittet av en sykdom men er samtidig redd for å smitte andre med samme sykdommen!
Anette, jeg beundrer deg for din besluttsomhet og at du med egen hjelp har klart å nå så langt med å få et bedre liv. Besluttsomhet er noe av kjernen i behandling av tvangslidelse. Angsten kommer, men man lærer å stå i den for så å erfare at den synker igjen. Etterhvert kan en lære om en vil ta hensyn til tankene som kommer eller beslutte at man ikke skal "bry seg om dem".
Men til begge, det er hjelp å få! Håper dere ser på serien "Psyk forandring" på TV3 på onsdagene kl 20.30. Her vil dere kjenne igjen symptomene dere har og hvordan de kan behandles. Det er rett og slett at man utsettes for det man er redd for og så lærer hvordan en kan takle dette i hverdagen.
"Sliten", du må heller ikke være redd for medisiner i din situasjon. Mange har god effekt av eksponeringsterapi som er førstevalget men har også god nytte av SSRI - preparater. Om dette står det mye om på hjemmesiden vår under "Ekspertpanelet". Se denne linken:
I ekspertpanelet vil dere finne mange tips til å forstå og takle problemene.
Søk gjerne hjelp for problemene. Den starter hos fastlegen som kan henvise videre. Som dere ser i TV - programmet har Østmarka et godt tilbud men mange steder i landet er det god behandling for OCD.
Ta gjerne kontakt med Ananke for å få tips og hjelp.
Håper det blir flere innlegg her nå! Har vært inne på denne siden mange ganger uten å se noe nytt! Jeg sliter også med skremmende tvangstanker. Ser stadig for meg hele scenarier hvor jeg er den som skader/tar livet av noen. Er redd for å være alene med mine små nevøer/nieser som jeg egentlig er kjempestolt over. Når tankene har hengt seg opp om en person og et slikt bilde, får jeg dårlig samvittighet for å ha tenkt tanken, samtidig som jeg på en måte får dårlig samvittighet for ikke å ha adlydt tanken. Begynner å lure på om jeg egentlig er en ond person og om jeg er glad nok i de rundt meg siden jeg får sånne tanker. Vet ikke om det er noen som tenker akkurat likt som meg. Møkk lei av dette nå og sover mye for å slippe og tenke. Beva.
Enig med deg. Håper det blir flere innlegg her nå. Vi har vel hatt en teknisk terskel men håper at pålogging med G-mailkonto skal senke terskelen.
Redselen for å skade andre er veldig vanlig i tvangslidelse.
Har du forsøkt å få hjelp med problemene dine? Nå er det virkelig god hjelp å få med dette. Ta kontakt med fastlegen din for å få henvisning til utredning og behandling hos spesialister. Det er et godt behandlingstilbud mange steder i landet. I tillegg arbeides det aktivt for at hvert helseforetak skal ha sitt eget spesialiserte OCD - team.
Psykolog Leif Kennair har gitt et svar om dette med redselen for å skade andre. Les den pluss alle de andre nyttige spørsmålene og svarene på ekspertpanelet på ananke.no.
Og så må du se på TV3 på onsdagskveldene om OCD behandlingen.
Her er en del av svaret fra Leif Kennair:
Men tvangstanker om å skade andre er veldig vanlige - og husk: Hovedpoenget med tvangstanker er at det er tanker om handlinger man virkelig ikke ønsker å utføre! Derfor er det de en MINST VIL SKADE en får tvangstanker om å skade.
Jeg har nettopp sett på programmet "Psyk forandring" på Tv3, og etter det fant jeg ut hva OCD er. Jeg syns det er rart å lese om, for jeg kjenner meg så igjen i mye av symptomene som står der. Jeg har hele livet vært plaget av å ha ulike "ticks", enten verbale eller fysiske. Disse har endret seg mye gjennom årene, fra jeg var liten og til nå når jeg er 21. Selv om de har forandret seg mye, og variert i intensitet, har de aldri forsvunnet. Jeg tror ikke jeg har Tourettes syndrom, siden jeg har opplevd at jeg kan unngå å utføre ticks hvis jeg konsentrerer meg veldig, eller er redd for at noen skal oppdage dem. På en annen side kan de også komme hyppigere når jeg er i for eksempel stressede situasjoner, og da bryr jeg meg ikke om at noen ser det. Jeg lurer på om dette også er typisk for OCD, eller om OCD går mer ut på tvangstanker og rituelle handlinger? Opplever også at jeg må sjekke ting flere ganger (for eksempel å sjekke om komfyren er skrudd av) og at jeg tenker svært mye på ting som bekymrer meg (ting som ikke nødvendigvis er så mye å bekymre seg over). I tillegg må jeg ofte bekrefte beslutningene jeg tar verbalt, eller spørre meg selv om de virkelig er rette beslutninger å ta. Jeg snakker egentlig ganske mye med meg selv!
Vet ikke helt hva meningen med forumet eller kommentaren er, men da har jeg ihvertfall skrevet noe=)
Først må jeg si at jeg ikke er fagperson men skal prøve å kommentere innlegget ditt på generell basis.
Så vidt jeg har forstått det er det ikke uvanlig at de som har Touretts syndrom også har OCD i større eller mindre grad. Men for å få svar på ditt konkrete spørmål om sammenhengen mellom ticks og OCD - symptomer skulle du ha snakket med en spesialist. Men å sjekke ting gang etter gang, for eksempel om komfyren er slått av, er jo en vanlig tvangshandling. Når det gjelder bekreftelser er det vel mest vanlig at andre må bekrefte at de beslutninger som er tatt er riktige, i det hele tatt, tvilen er veldig sentral i OCD. Derfor kaller svenskene denne sykdommen for "tvilsjukan" også...
Selv om innlegget på "ekspertpanelet" ikke er helt relevant i din situasjon når gjelder Tourettes kan du godt se på dette spørsmålet/svaret:
Ellers vil jeg si til deg at mange av oss har ulike plager og "uvaner" men det er først når dette begynne å "ta av" og bli så omfattende at det reduserer livskvaliteten vesentlig at man kanskje bør søke hjelp for det. Snakk gjerne med fastlegen din om du kan få en henvisning til spesialist på Tourette/OCD hvis du føler dette utgjør et stort problem for deg.
Og så - akkurat slike ting er det vi gjerne vil at man skriver om på dette forumet ja :)
Hei. Jeg har også asperger. Det jeg fant ut er at jeg har også et stort problem med å være i rom som er møkkete, men dessverre så har jeg også problemer med å sortere ting, så jeg har evnen til å ignorere alle problemer og gå med tåkesyn på det, så jeg havnet i en situasjon hvor jeg ikke får gjort noe med problemene før jeg virkelig må. I min situasjon har jeg ikke mulighet til å vaske meg før jeg må, jeg kan ikke ta eller røre noe som ser skittent ut, og jeg spyr med tanken på et skittent rom, så jeg fant ut at jeg skulle prøve å ignorere hele husvasken, håndvask og alt som er. Dette fungerer godt synes jeg. Det jeg nå testa ut etter at jeg så programmet "psyk forandring", var at jeg skulle prøve eksponering. Jeg gikk på kjøkkenet, sto der et minutt første gangen og så måtte jeg løpe ut fordi jeg holdt på å spy(rommet er rimelig møkkete nå), det som er at jeg takler ikke tanken på å spy for da spyr jeg gjerne til det er tomt fordi jeg ikke tåler å se mitt eget spy og det utover hele gulvet, i og med at jeg ikke har kontroll på uvanene. Men nå gikk jeg altså ut på kjøkkenet og vasket uten problemer oppvasken(den var full av dritt som jeg ikke liker ta på). Deretter gikk jeg og vaska doen også. Jeg har også et stort problem med å slutte av dagen, om jeg har noe å gjøre så har jeg ikke særlig lyst til å gå og legge meg, så jeg sitter gjerne til jeg sovner, og da har jeg ikke tid til tannpussen. Jeg har store problemer med å sortere ting, men jeg har faste regler for åssen det gjøres i hodet(men jeg har vært i dårlig form så har jeg ikke kunnet gjøre alt, og hvis noen ikke gjør som jeg sier når jeg sier det så samarbeider vi ikke godt nok og det blir til at jeg ikke gjør noen verdens ting), men i og med at jeg ikke har lyst å ta i skitne ting så gjør jeg ikke noe som helst som har med renslighet å gjøre(dusj er et problem fordi andre dusjer i dusjen og vaske seg på henda gjorde jeg heller ikke fordi jeg ble like skitten igjen og ikke likte tanken på våte hender.) Er det noe jeg kan gjøre? Er dette en asperger versjon av OCD?
Hei! Jeg har et spørsmål... Kan man begynne å se ansikter(Pareidolia) overalt når man har OCD? For eksempel: Biler eller hus ser ut som de gir ansiktsuttrykk eller at man ser ansikter eller figurer i mønstre?
Grunnen til at jeg lurer på om det har noe med OCD å gjøre er dette: "http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18850462" og fordi psykologen min mener det har med OCD å gjøre. Hun kaller det "tvangsbilder", og det høres ut som at det kan stemme, for uansett hvor hardt jeg prøver å se på de tinga som ser rart ut på en normal måte, så går det IKKE...
Eksempler på ting jeg ser: http://2.bp.blogspot.com/_OEWNrlUA7Gc/TP5WMPCF6WI/AAAAAAAAB54/PNRuSUReK2Y/s1600/NewPareidolia3.jpg
Dette begynte plutselig en dag i begynnelsen av Januar 2011. Medisiner som har blitt prøvd ut: Seroquel(Virket ikke), Zyprexia(Gjorde det værre), Nozinan(Virket ikke) og Tolvon(virket ikke). Går nå på Anafranil og Ritalin.
Hei, har en ekstrem frykt for å utvikle schizofreni. Det veksler mest mellom dette og bipolar lidelse. Det går i perioder, og det samme gjør angsten. I enkelte perioder har jeg det helt fint og nyter livet, men så får jeg perioder der jeg er tilbake på denne overdrevne tenkingen. Noen perioder har jeg musikk i hodet og stemmene til personer jeg har vært med surrer rundt i hodet. Og da blir jeg bekymret, og tenker at jeg lider av "pure O", men så gir det seg en stor periode, og jeg begynner kjenne på andre ting, som at jeg ikke føler meg helt tilstede iblant, og at konsentrasjonen og oppmerksomheten min ikke er noe bra, jeg føler meg liksom litt tåkete, nesten litt som om jeg ikke er helt våken og tilstede. Dette gjør at jeg igjen blir engstelig, og søker opp informasjon som kan roe meg ned igjen, men som ofte har motsatt virkning. Problemet er at jeg hele tiden går rundt i disse periodene og analyserer egne tanker og handlinger. Er livredd for å bare klikke, og søvnen min blir også dårlig. Har fått høre at jeg må slutte å tenke så mye osv, og jeg tenker veldig mye utenfor boksen. Og siden jeg har mye spesielle og kreative tanker om ting tenker jeg at det er bare et spørsmål før jeg blir schizofren, at jeg ikke kan bli sammen med en dame fordi at om det blir slutt kommer det til å trigge dette og gjøre meg gal osv. Blir redd for å utsette meg for ting som medfører usikkerhet og har den klassiske angsten for "å bli gal". Det skal sies at jeg er en smart person, og at jeg veldig høyt nivå forstår irrasjonaliteten av dette, men samtidig er det noe jeg ikke helt klarer riste av meg. Denne konstante analysen av meg selv som person. Og at det ikke er alltid, men i perioder. I perioder har jeg hatt litt sosial angst om jeg ikke har sosialisert på lenge, og det fører til at jeg får en indre uro om jeg er alene for lenge, og er redd for at jeg vil komme til å utvikle schiz av det også. Så jeg stresser til tider mye med å være sosial og ha noe å gjøre på hele tiden for ikke å sitte med tankene for lenge. Dette er i dårlige perioder da, er ikke så ofte nå som før da jeg bodde alene. Opplever også noen netter da jeg har stresset mye eller har en periode der jeg går med musikk i hodet som går på repeat, at når jeg skal sove, så surrer det helt random indre dialog rundt i hodet som ikke har noe relevans. Prøver å bare ikke knytte noe til dette, men er veldig ekkelt synes jeg. Føler liksom jeg til tider lider litt av alt, og det er veldig slitsomt. men det er KUN psykiske lidelser, ikke noe fysiske. Og har vært hos psykolog nå nylig for å få vekk angst for de ulike lidelsene. Men selv om jeg kanskje ikke har noen spesifikk lidelse 100% enda, føler jeg at jeg er livredd for å på en måte bare gli sakte men sikkert inn i schiz f.eks, siden jeg kjenner meg igjen i deler av symptomene, og at ting kan være i en startfase osv. Jeg lurer bare på om det er frykten for de psykiske lidelsene som bidrar til de rare tankene og angsten, eller om det er de rare tankene og angsten samt litt humørsvingninger som fører til at jeg leser om dette.
Fint at du har tatt initiativ til å gå til psykolog. Jeg er selv psykolog og utifra det du skriver høres det ut som det er angst du lider av. Når man har angst opplever man gjerne ting på en litt fremmedgjort måte, og da kan selv de mest naturlige ting virke unormale. Det er helt normalt å ha musikk som spiller i hodet og tanker og dialoger som surrer rundt. Det er ikke alltid lett å være smart. Man problematiserer lett ting for mye og skaffer seg på sett og vis for mye informasjon selv om informasjonen likevel sjelden blir tilstrekkelig. Håper din psykolog hjelper deg å finne meningsfulle prosjekt som du kan investere din kreativitet og mentale energi i.
Hei! Jeg fikk for kort tid siden vite av psykologen jeg går hos at jeg har OCD. Mitt problem er at jeg har stor angst for å være ute blant andre folk av den grunn at jeg tror jeg kommer til å tisse på meg. Dette igjen gjør at jeg går unødvendig mye på do for å være på den sikre siden, og mer eller mindre unngår å treffe venner og å være med på sosiale arrangementer. Jeg takler også svært dårlig å sitte på i bil, da jeg ikke får muligheten til å gå på do om dette skulle bli nødvendig. Stort sett så er jeg mest inne der jeg pusler med mitt. Hos psykologen har jeg blitt fortalt at jeg må utsette dobesøkene mine og trene meg på å være i de situasjonene jeg ikke takler. Dette vet jeg jo, men å klare dette på egenhånd er ikke enkelt. Jeg venter nå på å komme inn på Gaustad i Oslo, men er usikker på hvordan behandling av OCD foregår der. Er det noen som vet noe om det? Jeg føler jeg trenger mer enn bare samtaler med psykolog. Skulle gjerne sett at noen kunne vært med meg og pushet meg litt til å være i situasjoner jeg opplever som svært ubehagelige.
Til vanlig studerer jeg, og det merkelige er at jeg faktisk takler å være på skolen. Det kan være enkelte dager da tvangen påvirker meg mer enn andre dager, men jevnt over går det ganske bra på skolen. Nå er det sommerferie og jeg er redd jeg kommer til å være hjemme eller sammen med familien min (føler meg trygg sammen med familien) i hele sommer. Psykologen min har jeg der jeg studerer og det er ikke mulig for meg å dra dit før skolen begynner igjen i august. Her hjemme har jeg mange venner som jeg egentlig har lyst til å være sammen med i sommer, men som jeg ikke orker oppsøke på grunn av angsten. Livet mitt har på en måte blitt snudd på hodet. Nå er jeg bare passiv, mens før var jeg en skikkelig aktiv jente som knapt hadde ro til å sitte stille, og var med på det meste. Er det noen som har noen tips eller råd til hvordan jeg kan jobbe med angsten i sommer, slik at jeg kanskje kan takle å være sammen med andre mennesker uten å måtte være redd for å tisse på meg hele tiden?
Hei. Jeg oppdaget dette forumet igår... selv om jeg har hørt om Ananke før. Jeg vil gjerne delta og bidra litt... eller kanskje mer enn litt...;-)). Jeg hører til "den gamle klubben"... dvs... jeg har hatt tvangstanker siden jeg kan huske... og jeg er snart 40 år( i oktober).Jeg har gått gjennom alle mulige perioder: blasfemi, sexualitet, agressiv...etc. Men utrolig nok har jeg et godt liv!!! og det er dette , presis dette jeg vil dele med andre/dere... det finnes håp og lys i tunnelen. Men er det noen som gidder å skrive noe her??... hvis ja, skriv noe her og da skal jeg fortelle noe mer om meg og livet mitt. PS: Hei Jo Hj jeg bor i Østfold og har sendt deg en melding til din adresse. Snakkes
Jeg kunne virkelig trengt noen å prate med, og du virker å være en som har vært gjennom noe av det samme jeg sliter med nå. Jeg har aldri slitt så mye som jeg har gjort nå, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Eneste jeg vet er at om det blir verre nå, så klarer jeg ikke mer.
Jeg skriver til deg siden du sier du gjerne vil delta/bidra, men vet ikke hvordan jeg kan kontakte deg privat, da jeg ikke tør å registrere meg på google+ e.l. Ønsker å være så anonym som mulig her inne.. Kan si at jeg er en mann på 27 år ihvertfall.
Håper du ser at jeg har skrevet til deg og at du vil svare meg. Send meg gjerne en epost-adr eller lignende som jeg kan kontakte.. Eller en melding i innboks om det er mulig. Nylig registrert meg, så vet ikke helt hvordan dette funker enda.
Hei. Er en mann på 30 år. har hatt diagnosen tourette i flere år, men lever et forholdsvis normalt liv med familie, jobb, venner osv.. men har i siste tiden merket en del tanker som klistrer seg fast å gnager å gnager..så kjenner meg godt igjen i ting jeg leser på denne å andre sider. Blant annet dette med agresjon, har alltid vært mye sint, aggresiv uten å egentlig ha noen grunn for det, har visst at jeg ikke hadde noen grunn for det, men var helt hysterisk fordiom, å spesielt mot folk jeg var trygg på. familie spesielt. sitter også med tanker om frykt for at jeg er homofil,om andre tror det, tester meg selv hele veien osv., dette er en tanke jeg ikke klarer å legge fra meg, leste om dette på en annen side å kjenner meg igjen på masse punkt, Var egentlig en lettelse å kjenne meg igjen i alle de punktene for så å lese at det mest sannsynlig var ocd. For føler meg heterofil, men har hele tiden en frykt for å være homofil.? Har og frykt for å skade meg selv og andre er også tilstede. kan bli redd meg selv hvis jeg har full kontroll/mulighet for å skade noen så er jeg redd for om jeg vil gjør det, selv om jeg aldri har gjort det å absolutt ikke vil gjør det så er redselen der. hvis jeg står oppå en høy bygning så er jeg redd om jeg vil hoppe osv(denne er vel ganske vanlig også for folk uten osc?). Hadde vært veldig interesant å hadde satt pris på å høre dine tanker om disse tingene å hvordan jeg kan jobbe med dem. Har blitt foreskrevet abilify mot touretten/ticsene mine men har ikke brukt dem på noen år siden det har avtatt å jeg har levd meg å leve et godt liv uten medisiner.Kan det tenkes at abilify hjelper mot ocd også siden det påvirker serotonin nivået slik som medisiner mot ocd gjør??
Jeg kan anbefale å lese boka "Tvangslidelse" av Jarle Eknes. Den første boka jeg leste om tvangstanker. Han skriver blant annet om Tourette og tvangslidelsen. Men hvis du vil begynne med noe som kan være litt "enklere"(boka til Eknes kan være litt vanskelig) anbefaler jeg deg boka "128 sider om tvangstanker". Lykke til
Hei. Jeg er en jente på 16, men blir 17 dette året. Jeg har OCD. Jeg har alltid vært den litt spesielle jenta som aldri følte seg bra nok, og som ofte sitter alene å snakker med seg selv. Da jeg var liten var trangen til at alt skulle være perfekt ganske stor, men jeg tenkte aldri over det. Det jeg gjorde var en vane for meg, og hvis noen brøyt "sirkelen' min gikk jeg til fysisk angrep på den personen. Jeg vet det høres gankse dumt ut, men jeg klarte ikke å kontrollere det. Da det var over satt jeg bare igjen med en god følelse, og et smil om munnen.
Mange vil nok si: Ingen kan være perfekte, eller at det du gjør trenger ikke å være perfekt. Når noen sier det til meg er det akkurat som om hele verdenen raser sammen, og jeg begynner å gråte med engang. Alt jeg gjør skal være perfekt, og jeg bryr meg ikke om at ting tar litt lengere tid. Det er ganske plagsomt til tider ettersom jeg også går rundt å tenker på hva folk tror og mener om meg. Noen ganger unngår jeg å kjøpe ting, å gå inn i butikker, gå med venner, spise/ drikke ting, spille spill o.l. Kun pga. jeg tenker: Hva synes andre om dette? Når jeg da hele tiden skal gjøre ting perfekt, og må til tider bare være "den jenta" så går det i kluss med hva folk tror om meg.
Hvis det ikke hadde vært noen andre som hadde skrevet i dette forumet, så hadde jeg antageligvis ikke skrevet i det jeg heller. Selvom jeg kanskje ikke skriver med samme trekk som dere andre, så føles det godt å bare skrive litt om meg selv. Bare det jeg har skrevet til nå had forårsaket mange tårer, og en tvil om jeg egentlig burde skrevet dette men jeg velger allikavel å skrive videre.
Noen ganger sitter jeg å planlegger begravelsen min, og jeg går igjenom alle detaljer. Jeg skriver det aldri ned, det er bare noe jeg gjør i hodet. Min liste nå er sånn: 1. Kirken i Ulefoss 2. All familie er invitert, unntatt den nærmeste 3. Mat fra det blå huset 4. Blomster fra inerflora 5. Sanger: I will always love you, Gje meg handa di, mitt hjerte alltid vankar Dette er bare noen få udetaljerte punkter, og jeg skjønner det at det å ha sånne tanker ikke er bra. Det skremmer meg litt hvor mye jeg egentlig tenker på døden, men at jeg aldri gjør noe med det. Jeg går konstant rundt å tenker på forskjellige måter jeg kan dø på, som eks. Hvis jeg sitter i en bil kan en person sitte bak sete mitt og plutselig drepe meg, eller at vi kræsjer med en annen bil, airbagen blit utløst og dreper meg, et fly styrter å kræsjer inn i oss og dette er bare noen få av de tankene jeg har rundt det å kjøre bil og om ting generellt.
Jeg klarer ikke på noen måte å tenke positivt, og jeg klarer heller ikke å se meg selv om et år. Jeg lever hverdag etter sånn jeg har planlagt det, og derfor trenger jeg å vite alle mulige ting lenge før det skjer så jeg kan planlegge. Nå føler jeg at det blir veldig mye, og det blir tungt for dere som skal lese dette. Hvis det i det hele tatt er noe som vil lese dette.. Pluss at jeg orker og klarer ikke å skrive noe mer, men jeg føler meg litt lettere. Dette var på langt nær ikke alle tankene jeg har i hodet, men det var noen.
Jeg snakker ukentlig med BUP, og går på en kur som heter Zoloft.
Så flott at dere har skrevet her på forumet! Som en sa til meg nylig: Nå har det vært stein dødt her lenge. Så vi må få i gang praten igjen.
Jorge, så godt å høre at det er håp og lys i tunellen. Det er det mange med tvangslidelse som opplever. Det er hjelp å få.
Jeg håper du får god hjelp hos BUP Linda. Skjønner at alle tankene dine er slitsomme. Men stå på. Du er sjefen selv om mr./mrs. tvang sitter på skulderen din og plaprer.
Mannen30, så du programmet "Psyk forandring" på TV3? Der var det en dame som var redd for at hun var homofil. Hun fikk veldig god hjelp av eksponeringsterapien hun fikk på St.Olavs hopital Østmarka.
Så til dere tre og alle som er inne her og titter: Del tanker og erfaringer på dette forumet.
Hei. Er en 21 år gammel mann og har slitt med tvangstanker siden oktober/november 2012 og har hatt det til nå. Begynner å føle meg mye bedre akkurat nå og begynner ha troen på å kunne leve uten denne psykiske lidelsen. Har hatt en del timer hos psykolog (9), har prøvd å bruke kognitiv terapi for meg selv, slik at jeg forstår bedre hva som faktisk skjer når jeg får disse episodene. I tillegg til å bruke antidepresiva, da Zoloft, som har funket veldig godt.
Det jeg har hatt problem med er alt som har med å skade andre på noen måte og i verste scenario faktisk ta livet av noen. Og jeg har lenge hatt problem med nemlig de tankene om at jeg faktisk kan ha funne på å gjort noe slikt og at det bare var nære nippet for at jeg ikke gjorde noe osv. Dette er noe som plager meg svært mye, fordi jeg synes det virker skremmende. Noen som har tenkt litt slik? I tillegg så har jeg veldig mye tanker rundt moral og etikk, fordi jeg synes det liksom er selve grunnen til at jeg ikke gjør noe mot andre. Og dersom jeg har god moral kan jeg ikke gjøre noe slikt mot andre. Så mye tvangstanker rundt dette.
Synd forumet ikke benyttes oftere, da det er et veldig flott tiltak. Men det skal sies at det nok ikke er sikkert at alle vet hva de sliter med. Det er bare noen uker siden jeg fant ut som mest sannsynlig feiler meg. Trodde bestandig tidligere at det bare var meg det var noe galt med.
Tror ihvertfall jeg har OCD. Har blitt henvist til psykolog, bare venter på at timen skal komme. Om det er noen som sliter og trenger noen å prate med helt anonymt, så er det ihvertfall bare å ta kontakt. Tro meg, jeg sliter også..
Hei Livredd86.... beklager !!jeg har ikke vært her inne siden jeg skrev siste gang. Her får du min epostadresse: jorgedamas@hotmail.com. Kontakt!! kanskje jeg kan hjelpe/bidra med noe ut fra min erfaring!!!. Snakkes
Det er godt å se at det er bevegelser i forumet. Jeg kan bidra med min historie. Alt begynte for meg da jeg var veldig liten... 7 år gammel kanskje. Jeg kommer opprinnelig fra Spania. Samfunnet var veldig preget av religiøsitet og kristendommen. Min første tvangstanker dreiet det seg om blasfemiske tanker. Hver gang jeg hadde sånne tanker fikk jeg en del panikk og angst... jeg var redd for å havne i helvetet. Tida gikk og denne perioden gikk på en måte over. Men i puberteten , da jeg var rundt 16 fikk jeg min første ordentlig krise. Jeg var redd for å være homofil... det verste var at jeg var redd til å fortelle det til noe... Jeg var redd for at de skulle begynne å tenke at jeg egentlig fortrengte min sanne homoseksualitet... men jeg var ikke homofil!!... men det er vanskelig å forklare en person at du IKKE er homofil mens du har disse "bisarre" tanker. Det er ikke uten grunn denne lidelsen blir kalt den skjulte lidelsen/sykdommen. Man kan ikke "gå rundt omkring" og fortelle om sånne tanker. Jeg har ikke noe i mot homofili i hele tatt, ikke min familie heller. Tida gikk og etter flere (kvinnelige!!) kjærester, traff jeg min nåværende kone. Dette skjedde i 1996... og frem til nå. Vi er gift fortsatt og her 3 flotte barn. Det virket som det gikk bedre med disse plagsomme tanker om å være homofil... etter hvert lærte jeg meg enkelte trikser. Men i 2001 fikk jeg en ordentlig depresjon pga for mye ansvar og jobb. Depresjonen gjorde at det ble vanskelig å ha kontroll på sånne tanker og på angsten. Men denne gangen fikk jeg en annen type angst. Da fikk jeg for første gang aggressive tanker. Tanken om homofilien var på en måte "bestått" . Det var noe som sluttet å bekymre meg. I 2001 og pga depresjonen , fikk jeg tanker om å drepe kona mi!!! uff dette var tøft!!! jeg var redd for å våkne en dag og drepe min kjære kone... eller å bruke brødkniven... I full desperasjon og fortvilelse kjørte jeg til legevakten for å be om en innleggelse i psykiatrien eller i fengsel!!!! jeg måtte være gal!!! for å ha sånne tanker!!!. En "normal" person kan ikke ha sånne tanker... tenkte jeg. Disse tankene om våre tanker heter metakognisjon ... den verste fienden. Psykiateren på legevakta i Oslo(på den tiden bodde vi i Oslo) hørte tålmodig min lang fortellingen... Etter det sa han: "du er ikke psykotisk eller mord eller noe lignende... du har "bare" tvangstanker. Du er ikke farlig". Det kunne jeg ikke tro!!! jeg var redd for å drepe kona mi tross alt... og jeg hadde sånne ekle tanker i hodet mitt...Jeg fikk cypramil 10mg og Stesolid. Cypramil hjalp meg mot depresjonen... men den hadde ingen effekt mot tvangstanker og jeg sluttet med dette medikamentet 6 måneder senere(omtrent). Det var første gang jeg hørte om "TVANGSTANKER". Jeg skjønte ikke helt hva dette betydde... men jeg ble roligere. Jeg gikk til en terapeut som ikke visste mye om tvangslidelse( som mange andre terapeuter uheldigvis...). Tiden gikk og det gikk bedre med meg igjen... jeg lærte meg å leve med sånne tanker.
I 2008 fikk jeg igjen en liten krise... En knekk. Det var ikke en ordentlig depresjon... men ikke langt unna. Da fikk jeg problemer igjen med mine ekle tanker. Når jeg får en depresjon eller en knekk... føler jeg meg så "sårbar" og så liten at det er lett å miste kontroll på tvangstanker og alle triksene slutter på en måte å fungere. Men da jeg fikk denne knekken starter jeg å samle info på nettet om "tvangslidelse"... og da fikk jeg min "aha-opplevelse"!!!!. Jeg fant bøker og psykologer som snakket og skrevet om meg og mine symptomer uten å kjenne meg engang!!!. Jeg oppdaget 3 viktige ting: 1. Jeg var ikke alene... jeg var ikke en "raring". Mellom 2 og 4% av samfunnet.... verdenssamfunn!! hadde den samme lidelsen!!WOW!! 2. Det var "bare" tanker!!! det var ikke meg. 3. Jo sterkere man kjempe imot... jo sterkere kommer de tilbake... Vi må "bare" akseptere dem. Ikke lukk døren for dem... la dem komme inn. Etter denne liten hendelsen i 2008... følte jeg meg frist for første gang i livet mitt!!!!... frem til nå. Den 9-10 mai fikk jeg en ny depresjon pga noe som skjedde hjemme... og da fikk jeg på nytt disse tankene. Jeg jobber nå med depresjonen og tvangstankene. Jeg må bearbeide med mine "trikser" igjen. Nå har jeg fått en ny angst( jeg trodde jeg hadde gått gjennom alle mulige tanker... så feil kan man ta). Nå er jeg redd for å få en psykotisk anfall... å bli psykotisk. Jeg er redd til å se meg i speilet i tilfellet jeg oppdager noe som ikke stemmer med virkeligheten... Men jeg er positiv tross alt... og vet at dette er bare en kort periode. Som psykologen Leif E. Ottesen skriver i boka si: Tanker er bare tanker og ingen tanker er i seg selv skadelige!!. Jeg anbefaler hans bok( pasienter og pårørende): "128 sider om tvangstanker". Genialt!!!. En billig (99kroner) og fullkommen bok om denne lidelsen. Lettlest og bra skrevet. Jeg prøver å finne en gruppe, noen som vil gjerne prate med meg i Østfold eller Follo... til og med Oslo. Min emailadresse: jorgedamas@hotmail.com. Det hjelper å snakke om denne lidelsen... det er viktig å ikke føle skam!!! det er ikke skam å være syk. Vi er ikke alene, det er mange andre som oss og det finnes behandling og løsning!!!!!. Hilsen Jorge
Hei! Jeg har tvangstanker, jeg har hatt det lenge - rundt 2 år. Det går ut over alt, jeg bruker ekstremt store deler av dagen min på tvangstanker. Men jeg gjør det hovedsakelig når jeg er med folk jeg kjenner godt og som vet at jeg har det, det er kun min nærmeste familie. Jeg er veldig flau over dette, og jeg skjønner på en måte hvor teit det er, samtidig som jeg ikke klarer å gjøre noe med det fordi jeg på en måte ikke vil slutte. Jeg er redd for at det skal skje ting og at det er min skyld. Jeg er pliktoppfyllende, perfeksjonist og lider litt av "flink-pike syndromet". Dette plager meg veldig, og jeg har fått angst av dette. Eller, jeg vet ikke om angsten kom først eller tvangstankene, uansett så gjør det at jeg også sliter med usikkerhet og depresjon. Det er vanskelig å se at jeg sliter, tror jeg. Jeg har mange venner og skolearbeid og jobb går greit. Tvangstankene går ut på at jeg må telle til så og så mye, ofte starte på nytt, løfte ting opp og ned mange ganger, hvis det ikke blir riktig må jeg begynne på nytt, det må jeg gjøre veldig ofte. Jeg må gå opp og ned trapper, fram og tilbake osv. Det er masse, og noen ting er vanskelig å skjule for andre. Det har kommet til et punkt hvor jeg nesten ikke vet om jeg gjør tvangstanker rundt andre lenger, det har på en måte blitt en vanesak. Jeg har prøvd å gå til psykolog, men jeg følte meg ganske dum og flau, det tok mye tid og ja.... Jeg kjente ikke meg selv igjen når jeg var der, jeg vet ikke hva jeg skal skrive, men jeg vil gjerne ha hjelp. Jeg skjønner at jeg trenger det og at dette ikke er normalt. Dessuten går det utover de nærmeste, og det vil jeg ikke. Jeg kom aldri for sent til ting før, jeg var ute i god tid osv., men nå er jeg den treige i vennegjengen. For en stund siden kunne jeg sitte på badet fra klokka 01 om natta til syv om morningen, fordi jeg ikke orka å stelle meg før jeg skulle legge meg pga. tvangstankene, derfor ble jeg bare sittende i mange timer slik at jeg unngikk tvangstankene og tvangshandlingene. Hva kan jeg gjøre?
Hei Marte. Det er viktig å få hjelp fra en psykolog... men enda viktigere er det å jobbe med saken selv. Din egen innsats er avgjørende. Åpenheten om saken er enda viktigere... Det som fungerer på meg er denne åpenheten. OCD er ikke deg!!! det er bare tanker... jeg kan ikke føler skam for noe som jeg ikke har kontroll på og som ikke er helt meg... om du skjønner.
Jeg går ikke rundt omkring med en plakat hvor det står at jeg har OCD og sånne tanker... men jeg skjuler ikke at jeg har en psykisk lidelse.
En ting til som hjelper meg, er å stille meg ansikt til ansikt med angsten. Prøv å ikke stoppe den... det er det verste du kan gjøre. La den komme... aksepter dem selv om det er vanskelig... det kan ta lang tid før du kjenner en bedring... men det er verdt å prøve.
Jeg kan anbefale en del litteratur som kan hjelpe. Den beste boka som jeg har lest om saken heter "128 sider om tvangstanker" av Leif Edward Ottesen Kennair. En liten bok med mye innhold. Lett å lese. Bra bok. I tillegg kan jeg anbefale å lese eller bli kjent med "Mindfulness" eller oppmerksomhetsnærvær... det fungerer på meg... denne terapien kan hjelpe mot angst og grubling. Jeg anbefaler å lese "Mindfulness-en vei ut av depresjon og nedstemthet" av Mark Williams... og flere forfattere til. Det viser seg at "Metakognitiv terapi" kan fungere ganske godt også. Denne terapien er ganske "ny" og det er ikke mange psykologer som jobber med den ennå. Men jeg fikk fra folket i Ananke tlfnummeret til en psykolog som jobber med denne behandlingen... Den lover godt. Jeg kan anbefale boka "Metakognitiv Terapi" av Peter Fisher og Adrian Wells"... men denne boka kan være vanskelig å lese. Boka er ment for studenter og praktiske utøvere... Jeg likte dem allikevel. Jeg håper at dette innslaget kan gi deg litt peiling i labyrinten...Lykke til.
Hei. Jeg prøver å overbevise meg selv om at det jeg sliter med er tvangstanker, og at jeg ikke har noen grunn til å ha det, men jeg er så usikker på om det faktisk ER tvangstanker, eller om det er tanker jeg skal ha. Jeg har gått i behandling en kort periode, med metakognitiv terapi, og har tatt Cipralex i en uke nå. Problemet mitt er en konstant følelse av at jeg og søsteren min ikke har tatt godt nok vare på kjæledyrene vi har hatt. Tanker om at vi skulle latt kaninene og marsvinet få komme ut av burene oftere, de skulle fått mer oppmerksomhet, vi skulle brukt mer tid på dem, osv. Jeg sammenligner med hvordan andre bruker mye mer tid på dyrene sine, og går med en konstant følelse av at livene til våre dyr ikke var gode nok, og at vi har gjort noe forferdelig feil. Jeg prøver å si til meg selv at innerst inne VET jeg at det var ingenting feil med livene deres, og at jeg derfor ikke har noen grunn til å ha slike følelser og all denne tvilen. Strategien min er å si dette: "du vet innerst inne hva som er sannheten, det er det du skal stole på, alt det andre er bare tvangsmonsteret, det er ikke ekte, så bare ignorer det." Men hver gang jeg prøver å ignorere det så føles det som at jeg ignorerer dyrene, og at hvis jeg ikke hele tiden bekrefter for meg selv at de hadde gode liv, så betyr det at de hadde dårlige liv. Noe som fører til at jeg hele tiden føler at jeg svikter dem ved å la tankene være.. Jeg har også en sjekketvang, jeg må hele tiden bort til burene til de to kaninene vi har nå, for å sjekke at de ikke har vondt noe sted, at alt er bra, og jeg leter hele tiden etter symptomer på sykdom og gir dem MER enn nok oppmerksomhet. Dette fordi jeg føler så sterkt at det er noe vi burde gjort mer nøye med de tidligere dyrene våre også, selv om jeg innerst inne vet at de også fikk nok oppmerksomhet og kjærlighet av oss hele tiden.
Er dette tvangstanker, er dette noe jeg ikke har noen grunn til å ha? Setter pris på svar. Jeg klarer ikke å se for meg at dette er "vanlige" tvangstanker. Det føles mer som en skyldfølelse, som jeg har grunn til å ha, at det er derfor jeg har slike tanker og følelser, fordi jeg HAR gjort feil mot dyrene.
Hei Lakrishjerte. Jeg er ingen psykolog og liker ikke å leke psykolog heller... men etter min erfaring ( og uten å kjenne deg) kan jeg si at dette høres ut som OCD, eller tvangstanker. Det er mange mødre eller fedre som sliter med det sammen i forhold til sine barn... Alle er litt engstelig for sine barn (eller kjæledyr ved dette tilfellet)... men det finnes en grense mellom vanlig bekymringene og angst/tvangstanker. Når den bekymringen blir til angst og denne angsten tar så mye tid og plass i livet ditt, når man må bruke så mye energi og tid for å gruble på denne bekymringen... da høres det ut ( for meg!!) som tvangstanke... Men som sagt, er jeg INGEN psykolog. Jeg er bare en mann med mye erfaring med tvangstanker og angst... Jeg anbefaler deg å gå til psykologen i hvert fall. Lykke til.
Heisann jeg vet ikke helt hvor jeg skal spør om dette men jeg har bare noen spørsmål angående OCD. Jeg tror kjæresten min har det. Han er sånn som må skjekke lys, stikkontakten flere ganger før han skal for eks legge seg og han gjør ofte den samme greia om og om igjen, er dette på en måtte OCD ?? Trenger virkelig hjelp for det har blitt være og være for vært år og jeg tror virkelig ikke at jeg klarer mer. Så har dere noe. Forslag til hva som kan gjøres for å hjelpe han ? Hva jeg kan gjør for han? Takker så mye for svar
Kan anbefale å lære TM fra en autorisert TM lærer . Dette har hjulpet meg en hel del med tvangstanker og diverse psykisk lidelse. ( trancedental meditasjon)
Hei. Jeg har bare sett på forumet ikke Vært med her.men jeg strever mye med tvangstanker,som jeg har tatt som mine egne.mitt problem I hverdagen er å være redd for tankene.men I perioder er det som om jeg ønsker tankene-ondskap,skade,seksuelle.dette går på å(inni meg) be djevelen om å besette barnet mitt,ta på et kjønnsorgan av samme kjønn,og skade noen fysisk.noen ganger er det svært angstfylt/ekkelt andre ganger som en trang/ønske.noen som kjenner seg igjen?jeg er personlig kristen,mor til et barn og gift.jeg hadde vært så takknemlig om å høre om noen hadde opplevd noe liknende;)
Hei. Ser det er en stund siden noen har skrevet her, men tenkte jeg kunne spørre likevel. Jeg har slitt med noe som jeg opplever som tvangstanker de siste 8 månedene. Det startet den dagen jeg flyttet inn med min kjæreste. Jeg følte meg plutselig stresset og urolig, men prøvde å tenke at dette kun var fordi jeg var i en ny situasjon. Likevel poppet plutselig tanken opp: "Du føler deg urolig fordi du egentlig ikke ønkser å være med ham" Tankene fortsatte med "Du elsker han ikke lenger", "Kanksje du har funnet ut at han ikke er the one" "Du er nødt til å gjøre det slutt" "Du er nødt til å flytte ut" osv. Jeg gikk fra å være lykkelig forelsket til å bli full av usikkerhet og angst i løpet av en dag. Jeg var livredd for at tankene og følelsene ikke skulle forsvinne. Jeg vet at jeg elsker kjæresten min, men uansett hvor mye jeg prøver å overbevise meg selv om det, kommer tankene stadig tilbake. Av og til virker de veldig overbevisende. Kan dette være tvangstanker? Grunnen til at jeg spør, er at jeg har gått å kvernet på disse tankene uten stopp i 8 måneder og alle jeg snakker med ser ut til å tro at jeg bare har et vanlig parforhold-problem. Når folk sier: "Kanskje uroen og tvilen din bare prøver å fortelle deg at du er i feil forhold" så stikker det langt inn i hjertet mitt. Jeg har tilogmed rømt fra en psykolog fordi han kom med dette forslaget.
Som en konsekvens av tankene prøver jeg konstant å motbevise dem med å argumentere inne i hodet mitt, sjekke følelsene mine konstant når jeg er rundt ham og google i det uendelige etter ting om kjærlighet og tvil osv. Har noen noen tanker? Hadde satt veldig stor pris på det!
Vet ikke om du leser dette svaret siden forumet virker litt dødt.
Dette er utvilsomt tvangstanker, jeg sliter med det samme selv. Når en googler tvangstanker, blir det ofte veldig fokus på smittefare, seksualitet osv. Den type tvangstanker som du referer til, er mindre beskrevet, i alle fall på norske sider. Jeg fant derimot mye nyttig informasjon om dette på hjemmesiden til den amerikanske OCD-foreningen. Den hadde også et eget navn, ROCD (relationship OCD). Nå har jeg ingen link her, men foreslår at du leter litt på de sidene.
Hei.prøver igjen her inne.er det noen her som har skade/ta livet av tanker?jeg har det spes i forhold til min datter,mine nærmeste.ønsker gjerne å lufte dette med noen som har erfaring. Jeg har det slik at jeg føler trang til å handle på dem.kjenner det i armer og kropp som om"gjør det","nå vil jeg".har lest på amerikansk side av en psykolog og man kan få fysiske følelser/fornemmelser.håper på et svar fra noen
Hei, da prøver vi det nye forumet!
SvarSlettJeg har lenge slitt med aggressive tvangstanker. Var LIVREDD for at jeg kunne komme til å skade noen av mine nærmeste. Var livredd for at jeg ville det. Fikk bilder i hodet av begravelser og åsteder. Var livredd for å bli sint på noen, - tenk om jeg "klikker" og dreper i vei?!. Ja, det var jævlig. Masse angst hver dag, - men det hjalp litt å vite at jeg ikke var alene. Etter en tur til psykolog fikk jeg beskjed om at dette kun er tvangstanker.
Vel, jeg brukte kognitiv terapi på meg selv (henvist til VOP her jeg bor, så venter på psykolog-hjelp!)., og prøvd å akseptere tankene. Vel, la oss si det sånn, - det fungerer kun når jeg ikke er kjempesliten.
Etterhvert begynte jeg å utvikle den typiske angsten for angsten. Jeg vil jo ha det bra! Jeg vil jo ha det som før! De gangene jeg følte pur lykke ble jeg gående og vente på at tankene skulle komme (det utløste selvsagt tankene), og tenke at "Jaja, jeg får bare nyte dette..snart bryter helvete løs igjen!".
Etterhvert ble frykten for å bli skikkelig alvorlig psykisk syk sterkere. Jeg ble livredd for å bli deprimert og suicidal. Jeg har ALDRI vært suicidal tidligere, men en EKTE livsnyter. Skulle jeg blitt suicidal (eller virkelig hatt det i meg), så burde vel det ha kommet snikende på når min kjære søster døde i en brann for noen år siden, og ting føltes rimelig jævlig. Men nei, jeg klarte meg bra.
Men nå har jeg utviklet noe jeg er ganske sikker på at må være en tvangstanke om at jeg kan komme til å ta liv av meg hvis jeg ikke blir bedre, - og det gjør meg jo ihvertfall ikke bedre! Jeg får utrolig stor angst av dette. Ser for meg at jeg henger og dingler etter halsen. At jeg tar masse piller. Får SÅ angst! Og når jeg får angst og har det skikkelig jævlig, så blir det akkurat som om det er større sjanse for at det vil skje, og da får jeg ENDA MERE angst! Jeg vil jo ikke ta liv av meg! Jeg vet jeg vil bli bedre når jeg først får hjelp! Jeg vil ikke miste muligheten til å leve et langt og godt liv. Jeg vil ikke gjøre noe sånt mot familien min. Kjæresten min. Enda kommer bildene i hodet mitt gang på gang.
Og problemet mitt er at jeg ikke tør å bruke kognitiv terapi på dette, - for tenk om jeg egentlig VIL?! Jeg vet jo at jeg ikke vil..men, deprimerte folk er SYKE, de vil sikkert ikke sånn egentlig de heller?'
Tankene om å ta liv av meg selv utarter seg på heeelt samme måte som tvangstankene om at jeg kan komme til å ta liv av mine nærmeste. Nå som jeg klarer å akseptere tankene om å skade andre som tanker (ved å tenke at, vel, de jeg tenker dette om er jeg virkelig glad i, og snu det om på den måten - det fungerte!), så måtte selvfølgelig tanken om å skade meg selv komme. Jeg er ikke redd for å SKADE meg selv, - men for at jeg en gang kommer dit at jeg faktisk kommer til å gjøre det. Det ville ødelagt så mange mennesker rundt meg at jeg får hjertebank bare av tanken. Nei huff... :/
Er på andre dagen med cipralex nå, og angsten for at selvmordstankene skal bli sterkere er selvsagt her, da mange har rapportert om dette.
Disse ukene er jeg selvsagt alene (da min samboer er ute på jobb i 3 uker), og jeg sliter veldig med det å være alene! :(
Går med konstant dårlig samvittighet ovenfor de som er glade i meg. Slitsomt!
Er det noen andre som har kjennskap til slike tanker?
Er det forresten noen som har prøvd tankefeltterapi?
Hei Jenta!
SlettSer at det er lenge siden du skrev dette, men måtte bare svare deg, da det høres ut som mine egne tanker - nesten skummelt hvor likt det høres ut!
Jeg har nesten hele livet vært livredd for å ta livet av mine nærmeste, og utviklet stor angst ifm dette. Det ble absolutt ikke bedre etter at jeg fikk barn, og hadde stor frykt etter min førstefødte, og fikk psykologhjelp da baby var rundt 15 måneder (2010). Hadde da gått lenge og kjent på disse følelsene, og tok tilslutt initiativ for hjelp, og ble mer eller mindre bra etter ca 5-6 måneder. Trengte ikke medisin den gang, selv om det ble brakt på banen. Jeg utviklet også tanker om at jeg kunne ta mitt eget liv, noe som var helt forferdelig angstutløsende, da dette var det siste jeg ville. Men hadde tanker som du beskriver som" tenk hvis jeg kommer til å ha det så vondt framover pga tvangstankene at det eneste alternatviet blir selvmord", og det grøsser i hele kroppen ved tanken, da jeg i utgangspunktet elsker livet, barna mine, familien og vennene mine. Men tenker som deg at de som er deprimerte har vel heller egentlig ikke lyst til dette, men ser på det tilslutt som eneste løsning. Kjenner jeg får skikkelig angst bare ved tanken! Det hjelper heller ikke at en bekjent av familien tok sitt eget liv da jeg akkurat hadde fått vite at jeg var gravid med førstemann. På meg som kom det som lyn fra klar himmel, og det skremte meg vanvittig mye. Hva om hun startet slik som meg, og tilslutt ikke så noen annen løsning? Har senere fått vite at hun hadde slitt mye med depresjoner hele livet, men få visste dette. Hun var visst også bipolar. Men hva hvis jeg også kan utvikle dette?
Nå har jeg fått mitt tredje barn, og er fryktelig underskudd på søvn, og de negative tankene har begynt å strømme på igjen. Kjenner jeg blir så fryktelig lei meg når tankene kommer, og ønsker virkelig ikke å ha det slik. Føler meg helt hjelpesløs, og er redd jeg skal klikke. Skade barnet mitt, utvikle psykisk sykdom, bli gal, at jeg skal bli suicidal pga tristheten over de grusomme tankene. Jeg grøsser ved tanken. Hver gang jeg hører om et selvmord, kjenner jeg angst langt inni kroppen, og lurer på hva som kan få folk til å gjøre noe så tragisk. Er så redd for at de har hatt det sånn som meg. Jeg vil jo IKKE dø. Jeg er livredd for å dø. Har utviklet skikkelig dødsangst i det siste også. Nei uff, har havnet i et skikkelig spindelvev av tanker som preger meg 24/7. Det som holder meg oppe er at jeg har hatt en lang periode hvor jeg har vært mye bedre. Etter behandlingen hos psykolog fikk jeg mer mestringsfølelse ved å gjøre ferdig noen prosjekter, og jeg fikk andre ting å tenke på. Jeg har hele livet hatt tendens til å bli "besatt" av ting, og klarte å finne prosjekter som engasjerte meg tilstrekkelig til å få de destruktive tankene på avstand. Jeg ble gravid igjen, og hadde skikkelig morslykkefølelse etter fødsel som vedvarte i permisjonen. Hadde det rett og slett bare fint. Selvfølgelig noen tyngre dager innimellom, men klarte å fjerne tankene hvis de snek seg på, og følte at jeg hadde kontrollen. Denne følelsen vedvarte inntil jeg nå ble mor igjen for tredje gang. Mye nattevåk og utmattelse trigger tvangstankene veldig. Vi har det fryktelig slitsomt hjemme for tiden, sover veldig lite, og tvangen blir verre og verre for hver dag som går..... Kjenner jeg må oppsøke psykolog igjen, og vurderer medisinering,men som deg er jeg engstelig for at det kan trigge ordentlige selvmordstanker, og blir redd for medisinering.... Hvordan har det gått med deg og medisinering? Har du blitt bedre? Håper du ser dette og svarer!
Klem fra meg
Hei Jenta!
SvarSlettGratulerer! Du er den første som har skrevet på det nye forumet. Det blir spennende å se om forumet fungerer.
Flott at du er så åpen og skriver om det du strever med. Dette med redsel for å skade andre er et vanlig problem hos tvangslidende. Jeg setter inn en link nedenfor til "ekspertpanelet" på hjemmesiden vår. Der kan du lese om hva en av ekspertene sier om dette.
Hans skriver blant annet: "Hovedpoenget med tvangstanker er at det er tanker om handlinger man virkelig ikke ønsker å utføre! Derfor er det de en MINST VIL SKADE en får tvangstanker om å skade"
Så flott at du er i gang med Cipralex. Det står mye om bruk av medisin på "ekspertpanelet" vårt. Det er inndelt i emner der så du lettere kan finne frem for eks om medisin.
Så dette sammen med behandlingen du skal få hos psykolog vil gjøre at du får det mye bedre. Lykke til!
Her er linken til emnet om å skade andre (håper det kommer som en link, hvis ikke, kopier og lim inn i adressefeltet på nettleseren): http://www.ananke.no/index.php?option=com_easyfaq&task=view&id=13&Itemid=4
Hilsen Olav
Hei igjen Jenta!
SvarSlettGlemte å svare på tankefeltsterapi. Her er en link til ekspertpanelet hvor en av psykologene svarer på dette:
http://www.ananke.no/index.php?option=com_easyfaq&task=view&id=32&Itemid=4
Hilsen Olav
Hei. Har et spørsmål vedrørende Asperger og tvang. Når går en rutine over fra og være bare en rutine, og til å bli tvang? Må den være at rutinen ikke er hensiktsmessig? Eller at personen får angst/ubehag om den ikke følges?
SvarSlettJeg har Asperger, og har hele livet hatt noen tendenser til tvang, i tillegg til vanlig rutine. F.eks at jeg må sjekke at jeg har låst bildøren flere ganger, og av og til snu for å sjekke det og låse en gang til. I tenårene startet jeg med å ikke tråkke på streker, men fikk snudd det ved å tvinge meg til å gjøre det likevel. Det er sånne små episoder det har vært mange av, men ingen av dem har tatt helt kontroll over meg etter min mening.
Nå er jeg 23, og merker en økende redsel for bakterier. Ikke mine egne, men andres. Jeg hater å ta på andres bestikk, liker ikke å håndhilse, osv. Prøver å unngå det så godt jeg kan.
Hjemme hater jeg at folk kommer inn i huset og begynner å ta på og flytte på tingene mine. Blir stresset, mer og mer, og til slutt ønsker jeg bare at de skal gå. Nå har jeg delvis løst det ved å putte nesten alt inn i skap.
Jeg er også opptatt av symmetri og linjer. F.eks at jeg føler at en ting i huset ikke står rett, og da finner jeg ofte frem målebånd, for å være helt sikker på at det står rett og symmetrisk.. Jeg blir ikke beroliget før jeg har målt og sett at det står riktig. Selv da føler jeg på meg at det ikke er rett, men jeg lar det gå med at jeg faktisk har målt, og at det ER rett.
Men det som har plaget meg siden jeg var liten er tvangstanker. Om jeg har en kniv i hånden, så ser jeg for meg at jeg stikker personen ved siden av meg. Eller om jeg bærer et barn, så ser jeg for meg at jeg slipper det i gulvet. Den vanligste er dersom jeg går ved siden av en annen på et sted der det er høyt ned. Da ser jeg for meg at jeg dytter personen utfor rekkverket. Slipper barnet utfor rekkverket, osv. Jeg prøver å unngå steder som gjør at jeg tenker på sånne ting. Og når jeg begynner å tenke på det så klør jeg meg f.eks i hodet, eller begynner å klappe hendene sammen, osv. Om jeg går på et sted der det er høyt ned, så går jeg alltid lengst mulig vekk fra "stupet", selv om jeg ikke har høydeskrekk.
Lurer på om noe av det jeg har skrevet er forenelig med OCD, eller om det kun er problemer relatert til AS (eller mest sannsynlig).
Jeg føler at jeg egentlig har behov for å snakke med en psykolog/psykiater, men pga mange negative erfaringer med slike personer under oppveksten og nå, så er jeg redd for å igjen komme til en som ikke har peiling på AS og som ikke forstår meg.
Hei!
SvarSlettSom du sikkert skjønner må du får utredning hos fagpersonell for det som du spør om. Men generelt vil jeg si at du må ikke være skeptisk til hjelpen du kan få fra psykolog og andre fagfolk. De vil deg det aller beste!
Vi har et spørsmål/svar på ekspertpanelet vårt som handler om Asbergers/tvang. Link til artikkelen nedenfor.
Lykke til!
Les om Asbergers her
Hei Jenta
SvarSlettLes min historie på denne linken. http://surfer.blogg.no/1296683568_delt_eller_doblet_tva.html
Spør hvis du lurer på noe
Hei.
SvarSlettHar slitt med tvangstanker siden jeg var ung men har klart å komme meg ut av det før ved hjelp av kognitiv terapi. Tankene var da å stikke de nærmeste med kniv.
Nå har tankene kommet tilbake men nå er tanken å hoppe fra en bro eller fra altanen. Vet selv at tankene er urimelige og at jeg aldri ville gjort det men det er angsten som er verst.
Min terapaut har nå foreslått å ta i bruk SSRI preparater. Jeg er positiv men er redd for bivirkninger. Er det slik at man kan få skikkelige selvmordstanker (ikke tvangstanker) av slike medisiner? Og vil personligheten bli endret eller merker man ikke noe til det? Hva hjelper SSRIene spesifikt imot, tankene eller angsten?
Hei gutt 22!
SvarSlettBeklager sen respons. Mne her kommer en kommentar.
Bruk av SSRI er mye brukt i behandlingen av tvangslidelse. Det er mange innlegg på "Ekspertpanelet" på Ananke.no som jeg anbefaler deg å lese.
Her er link til emnet (kopier og lim inn i adressefeltet i nettleseren)
http://www.ananke.no/index.php?option=com_easyfaq&task=cat&catid=3&Itemid=4
2011 er nå gått inn i 2012 og jeg har aldri vært så deprimert som jeg er akkurat nå.
SvarSlettJeg er i dag 27 år gammel, OCD og depresjon har fullstendig tatt overhånd hos meg per i dag og jeg vil si at jeg har i løpet av det siste året gått fra moderat OCD til ekstrem OCD i kombinasjon med depresjon.
Jeg innser nå at aldri kommer ut av dette alene eller om jeg i det hele tatt kan komme ut av dette.
Finnes det noen gode psykologer/terapauter i Bergen som dere kan anbefale meg, gi meg gjerne en e-post som jeg kan skrive mer detaljert om plagene mine til.
Har aldri tidligere søkt hjelp, men orker ikke lenger gå rundt med all denne negative energien.
Takk på forhånd.
Hei! I Bergen er det nå en stor satsning som skal sikre at det blir god behandling tilgjengelig. Gerd Kvale er leder for dette arbeidet og Øyane DPS skal ha en tyngdepunktfunksjon. Det beste er å ta kontakt med fastlege som kan henvise til lokalt DPS, men det bør stå at man henvises til OCD-prosjektet. Dersom dette ikke fører frem ville jeg tatt kontakt med Gerd på Øyane.
SvarSlettMvh
Bjarne Hansen
Hei. Jeg er 48 år og slet med tvangsritualer i 10 - 14 årsalderen. Det var ting som å sette begge helene i terskelen x antall ganger hver gang jeg gikk igjennom en dør.Reise meg opp av en stol for så å sette meg igjen.. x-antall ganger... Trodde at hvis jeg ikke spurte mor om å få et eple, så var det forgiftet og jeg ville dø. Når jeg skrev løkkeskrift måtte jeg ha en åpning i alle bokstaver, slik at de fikk puste. Kan jo tro det var lett å tyde hva jeg skrev for lærere... Alle tingene mine på soverommet måtte løftes opp slik at de fikk luft under seg og så settes ned igjen på eksakt samme plass. Dette skjedde i en spesiell rekkefølge.. Og jeg var som regel ALDRI fornøyd med hvordan jeg gjorde det, så jeg tvang meg selv til å begynne fra starten igjen. Jeg fikk jo aldri lagt meg om kvelden, så jeg flyttet inn på et kott til slutt! Tanker som at hvis jeg ikke gjorde ting akk sånn og sånn, så ville noen i familien dø. Jeg visste godt at det bare var tull innerst inne. Den uroen og det stresset dette medførte er helt uforglemmelig... Jeg ble til slutt så lei og sliten at jeg hylte opp inni meg at "GREIT SÅ FÅR JEG BARE DØ DA". Jeg fant fram en aggressivitet som gjorde at jeg sluttet der og da.... (13-14 år) MEN, jeg kan få tendenser den dag i dag i stressede situasjoner, men nå har jeg jo kontroll.. Men noen ekle tvangstanker kommer... så som at jeg tenker "ha ha du er død" om min egen far.... Enda jeg synes det er helt grusomt! Men jeg sier til meg selv at dette ikke er meg som person som mener, men de dumme tvangstankene og at det ikke er unormalt. Så jeg takler flott hverdagen nå og er så takknemlig for det, og synes samtidig så synd på de som sliter. Men jeg vant over OCDen ved å fremkalle sinne mot selve handlingen... Ble skikkelig forbannet, og det hjalp...
SvarSlettHei,
SvarSlettJeg er 28 år gammel jente.
Ser at mange dere som har skrevet her inne har de samme tvangstanke som meg, å være redd for å komme seg selv eller andre til skade. Jeg er redd for at jeg får en dag lyst til å ta mitt eget liv. Får angst ved å skrive det, fordi da virker det så virkelig. Får angst for å fortelle det, fordi da er det ikke bare i hode mitt men der ute. Angsten for å komme andre til skade har blitt litt mindre da jeg egentlig har blitt kvitt dette. Men det kommer av og til. Hvis jeg tenker på døden, leser om den eller noe annet må jeg ta å banke på noe som er laget av et tre. Må altid dobbelsjekke at alt er slukket og hater å gå ut av døren som siste mann fordi da er jeg ansvarlig hvis jeg ikke har slukket noe og det begynner å brenne. Jeg må veldig ofte spørre kjæresten min vedr. matvarer som har vært åpne i bare en dag om det er i orden å spise det. Jeg kan ikke ta på kjøtt og kylling, får helt panikk over at bakterier fra kjøttet eller kyllingen skal spre seg. Jeg har angst over at jeg skal dø av en sykdom og da spesielt kreft. Jeg tørr ikke å ta piller/medisiner fordi jeg er redd for bivirkninger som deprisjon eller selvmordstanker. Dette er ekstremt slitsomt og jeg blir helt lammet av alle disse tankene og opplever mye angst og deprisjon på grunn av dette.
Hei Anette og Sliten!
SvarSlettTakk for at dere skriver på forumet vårt. Jeg skal prøve å svare på begge innleggene.
Det dere begge beskriver er typiske tvangstanker og tvangshandlinger. Veldig mange er livredd for å skade andre, er redd for skumle tall, teller og gjør forskjellige prosedyrer et visst antall ganger. Felles for alle er at tanker og handlinger er irrasjonelle og at man i bunn og grunn vet dette. Man FØLER at problemene er virkelige men klarer ikke å slutte å tenke på det eller å gjøre handlinger for å dempe angsten.
Et typisk eksempel på hvor irrasjonelt dette kan være: Man er redd for å blir smittet av en sykdom men er samtidig redd for å smitte andre med samme sykdommen!
Anette, jeg beundrer deg for din besluttsomhet og at du med egen hjelp har klart å nå så langt med å få et bedre liv. Besluttsomhet er noe av kjernen i behandling av tvangslidelse. Angsten kommer, men man lærer å stå i den for så å erfare at den synker igjen. Etterhvert kan en lære om en vil ta hensyn til tankene som kommer eller beslutte at man ikke skal "bry seg om dem".
Men til begge, det er hjelp å få! Håper dere ser på serien "Psyk forandring" på TV3 på onsdagene kl 20.30. Her vil dere kjenne igjen symptomene dere har og hvordan de kan behandles. Det er rett og slett at man utsettes for det man er redd for og så lærer hvordan en kan takle dette i hverdagen.
"Sliten", du må heller ikke være redd for medisiner i din situasjon. Mange har god effekt av eksponeringsterapi som er førstevalget men har også god nytte av SSRI - preparater. Om dette står det mye om på hjemmesiden vår under "Ekspertpanelet". Se denne linken:
http://www.ananke.no/index.php?option=com_easyfaq&task=cat&catid=3&Itemid=4
I ekspertpanelet vil dere finne mange tips til å forstå og takle problemene.
Søk gjerne hjelp for problemene. Den starter hos fastlegen som kan henvise videre. Som dere ser i TV - programmet har Østmarka et godt tilbud men mange steder i landet er det god behandling for OCD.
Ta gjerne kontakt med Ananke for å få tips og hjelp.
Håper det blir flere innlegg her nå! Har vært inne på denne siden mange ganger uten å se noe nytt! Jeg sliter også med skremmende tvangstanker. Ser stadig for meg hele scenarier hvor jeg er den som skader/tar livet av noen. Er redd for å være alene med mine små nevøer/nieser som jeg egentlig er kjempestolt over. Når tankene har hengt seg opp om en person og et slikt bilde, får jeg dårlig samvittighet for å ha tenkt tanken, samtidig som jeg på en måte får dårlig samvittighet for ikke å ha adlydt tanken. Begynner å lure på om jeg egentlig er en ond person og om jeg er glad nok i de rundt meg siden jeg får sånne tanker. Vet ikke om det er noen som tenker akkurat likt som meg. Møkk lei av dette nå og sover mye for å slippe og tenke.
SvarSlettBeva.
Hei Beva!
SlettEnig med deg. Håper det blir flere innlegg her nå. Vi har vel hatt en teknisk terskel men håper at pålogging med G-mailkonto skal senke terskelen.
Redselen for å skade andre er veldig vanlig i tvangslidelse.
Har du forsøkt å få hjelp med problemene dine? Nå er det virkelig god hjelp å få med dette. Ta kontakt med fastlegen din for å få henvisning til utredning og behandling hos spesialister. Det er et godt behandlingstilbud mange steder i landet. I tillegg arbeides det aktivt for at hvert helseforetak skal ha sitt eget spesialiserte OCD - team.
Se denne linken:
http://www.napha.no/content/1393/--Hvert-helseforetak-bor-ha-OCD-team
Psykolog Leif Kennair har gitt et svar om dette med redselen for å skade andre. Les den pluss alle de andre nyttige spørsmålene og svarene på ekspertpanelet på ananke.no.
Og så må du se på TV3 på onsdagskveldene om OCD behandlingen.
Her er en del av svaret fra Leif Kennair:
Men tvangstanker om å skade andre er veldig vanlige - og husk: Hovedpoenget med tvangstanker er at det er tanker om handlinger man virkelig ikke ønsker å utføre! Derfor er det de en MINST VIL SKADE en får tvangstanker om å skade.
Les resten fra denne linken:
http://www.ananke.no/index.php?option=com_easyfaq&task=cat&catid=2&Itemid=4#faq13
Hei!
SvarSlettJeg har nettopp sett på programmet "Psyk forandring" på Tv3, og etter det fant jeg ut hva OCD er. Jeg syns det er rart å lese om, for jeg kjenner meg så igjen i mye av symptomene som står der. Jeg har hele livet vært plaget av å ha ulike "ticks", enten verbale eller fysiske. Disse har endret seg mye gjennom årene, fra jeg var liten og til nå når jeg er 21. Selv om de har forandret seg mye, og variert i intensitet, har de aldri forsvunnet. Jeg tror ikke jeg har Tourettes syndrom, siden jeg har opplevd at jeg kan unngå å utføre ticks hvis jeg konsentrerer meg veldig, eller er redd for at noen skal oppdage dem. På en annen side kan de også komme hyppigere når jeg er i for eksempel stressede situasjoner, og da bryr jeg meg ikke om at noen ser det. Jeg lurer på om dette også er typisk for OCD, eller om OCD går mer ut på tvangstanker og rituelle handlinger? Opplever også at jeg må sjekke ting flere ganger (for eksempel å sjekke om komfyren er skrudd av) og at jeg tenker svært mye på ting som bekymrer meg (ting som ikke nødvendigvis er så mye å bekymre seg over). I tillegg må jeg ofte bekrefte beslutningene jeg tar verbalt, eller spørre meg selv om de virkelig er rette beslutninger å ta. Jeg snakker egentlig ganske mye med meg selv!
Vet ikke helt hva meningen med forumet eller kommentaren er, men da har jeg ihvertfall skrevet noe=)
Hei Marianne!
SlettFørst må jeg si at jeg ikke er fagperson men skal prøve å kommentere innlegget ditt på generell basis.
Så vidt jeg har forstått det er det ikke uvanlig at de som har Touretts syndrom også har OCD i større eller mindre grad. Men for å få svar på ditt konkrete spørmål om sammenhengen mellom ticks og OCD - symptomer skulle du ha snakket med en spesialist. Men å sjekke ting gang etter gang, for eksempel om komfyren er slått av, er jo en vanlig tvangshandling. Når det gjelder bekreftelser er det vel mest vanlig at andre må bekrefte at de beslutninger som er tatt er riktige, i det hele tatt, tvilen er veldig sentral i OCD. Derfor kaller svenskene denne sykdommen for "tvilsjukan" også...
Selv om innlegget på "ekspertpanelet" ikke er helt relevant i din situasjon når gjelder Tourettes kan du godt se på dette spørsmålet/svaret:
http://www.ananke.no/index.php?option=com_easyfaq&task=cat&catid=2&Itemid=4#faq12
Ellers vil jeg si til deg at mange av oss har ulike plager og "uvaner" men det er først når dette begynne å "ta av" og bli så omfattende at det reduserer livskvaliteten vesentlig at man kanskje bør søke hjelp for det. Snakk gjerne med fastlegen din om du kan få en henvisning til spesialist på Tourette/OCD hvis du føler dette utgjør et stort problem for deg.
Og så - akkurat slike ting er det vi gjerne vil at man skriver om på dette forumet ja :)
Hei. Jeg har også asperger. Det jeg fant ut er at jeg har også et stort problem med å være i rom som er møkkete, men dessverre så har jeg også problemer med å sortere ting, så jeg har evnen til å ignorere alle problemer og gå med tåkesyn på det, så jeg havnet i en situasjon hvor jeg ikke får gjort noe med problemene før jeg virkelig må. I min situasjon har jeg ikke mulighet til å vaske meg før jeg må, jeg kan ikke ta eller røre noe som ser skittent ut, og jeg spyr med tanken på et skittent rom, så jeg fant ut at jeg skulle prøve å ignorere hele husvasken, håndvask og alt som er. Dette fungerer godt synes jeg. Det jeg nå testa ut etter at jeg så programmet "psyk forandring", var at jeg skulle prøve eksponering. Jeg gikk på kjøkkenet, sto der et minutt første gangen og så måtte jeg løpe ut fordi jeg holdt på å spy(rommet er rimelig møkkete nå), det som er at jeg takler ikke tanken på å spy for da spyr jeg gjerne til det er tomt fordi jeg ikke tåler å se mitt eget spy og det utover hele gulvet, i og med at jeg ikke har kontroll på uvanene. Men nå gikk jeg altså ut på kjøkkenet og vasket uten problemer oppvasken(den var full av dritt som jeg ikke liker ta på). Deretter gikk jeg og vaska doen også. Jeg har også et stort problem med å slutte av dagen, om jeg har noe å gjøre så har jeg ikke særlig lyst til å gå og legge meg, så jeg sitter gjerne til jeg sovner, og da har jeg ikke tid til tannpussen. Jeg har store problemer med å sortere ting, men jeg har faste regler for åssen det gjøres i hodet(men jeg har vært i dårlig form så har jeg ikke kunnet gjøre alt, og hvis noen ikke gjør som jeg sier når jeg sier det så samarbeider vi ikke godt nok og det blir til at jeg ikke gjør noen verdens ting), men i og med at jeg ikke har lyst å ta i skitne ting så gjør jeg ikke noe som helst som har med renslighet å gjøre(dusj er et problem fordi andre dusjer i dusjen og vaske seg på henda gjorde jeg heller ikke fordi jeg ble like skitten igjen og ikke likte tanken på våte hender.)
SvarSlettEr det noe jeg kan gjøre? Er dette en asperger versjon av OCD?
Hei Chat Girl!
SlettDu har tøffe utfordringer og hvis du ikke har søkt hjelp for problemene dine må du gjøre det. Fastlegen din henviser til riktig behandler.
Som du sikkert skjønner kan vi ikke svare på spørsmål om diagnose her på forumet.
Lykke til!
Hei!
SvarSlettJeg har et spørsmål...
Kan man begynne å se ansikter(Pareidolia) overalt når man har OCD?
For eksempel: Biler eller hus ser ut som de gir ansiktsuttrykk eller at man ser ansikter eller figurer i mønstre?
Grunnen til at jeg lurer på om det har noe med OCD å gjøre er dette: "http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/18850462" og fordi psykologen min mener det har med OCD å gjøre. Hun kaller det "tvangsbilder", og det høres ut som at det kan stemme, for uansett hvor hardt jeg prøver å se på de tinga som ser rart ut på en normal måte, så går det IKKE...
Eksempler på ting jeg ser:
http://2.bp.blogspot.com/_OEWNrlUA7Gc/TP5WMPCF6WI/AAAAAAAAB54/PNRuSUReK2Y/s1600/NewPareidolia3.jpg
http://gadgets.boingboing.net/filesroot/A700.jpg
http://morfis.files.wordpress.com/2010/05/pareidolia7_face.jpg
http://japangasm.files.wordpress.com/2011/07/pareidolia05_900.jpg
http://fc09.deviantart.net/fs41/f/2009/033/c/a/Tree_Pareidolia_by_Catfishy93.jpg
Dette begynte plutselig en dag i begynnelsen av Januar 2011.
Medisiner som har blitt prøvd ut: Seroquel(Virket ikke), Zyprexia(Gjorde det værre), Nozinan(Virket ikke) og Tolvon(virket ikke).
Går nå på Anafranil og Ritalin.
Hei, har en ekstrem frykt for å utvikle schizofreni. Det veksler mest mellom dette og bipolar lidelse. Det går i perioder, og det samme gjør angsten. I enkelte perioder har jeg det helt fint og nyter livet, men så får jeg perioder der jeg er tilbake på denne overdrevne tenkingen. Noen perioder har jeg musikk i hodet og stemmene til personer jeg har vært med surrer rundt i hodet. Og da blir jeg bekymret, og tenker at jeg lider av "pure O", men så gir det seg en stor periode, og jeg begynner kjenne på andre ting, som at jeg ikke føler meg helt tilstede iblant, og at konsentrasjonen og oppmerksomheten min ikke er noe bra, jeg føler meg liksom litt tåkete, nesten litt som om jeg ikke er helt våken og tilstede. Dette gjør at jeg igjen blir engstelig, og søker opp informasjon som kan roe meg ned igjen, men som ofte har motsatt virkning. Problemet er at jeg hele tiden går rundt i disse periodene og analyserer egne tanker og handlinger. Er livredd for å bare klikke, og søvnen min blir også dårlig. Har fått høre at jeg må slutte å tenke så mye osv, og jeg tenker veldig mye utenfor boksen. Og siden jeg har mye spesielle og kreative tanker om ting tenker jeg at det er bare et spørsmål før jeg blir schizofren, at jeg ikke kan bli sammen med en dame fordi at om det blir slutt kommer det til å trigge dette og gjøre meg gal osv. Blir redd for å utsette meg for ting som medfører usikkerhet og har den klassiske angsten for "å bli gal". Det skal sies at jeg er en smart person, og at jeg veldig høyt nivå forstår irrasjonaliteten av dette, men samtidig er det noe jeg ikke helt klarer riste av meg. Denne konstante analysen av meg selv som person. Og at det ikke er alltid, men i perioder. I perioder har jeg hatt litt sosial angst om jeg ikke har sosialisert på lenge, og det fører til at jeg får en indre uro om jeg er alene for lenge, og er redd for at jeg vil komme til å utvikle schiz av det også. Så jeg stresser til tider mye med å være sosial og ha noe å gjøre på hele tiden for ikke å sitte med tankene for lenge. Dette er i dårlige perioder da, er ikke så ofte nå som før da jeg bodde alene. Opplever også noen netter da jeg har stresset mye eller har en periode der jeg går med musikk i hodet som går på repeat, at når jeg skal sove, så surrer det helt random indre dialog rundt i hodet som ikke har noe relevans. Prøver å bare ikke knytte noe til dette, men er veldig ekkelt synes jeg. Føler liksom jeg til tider lider litt av alt, og det er veldig slitsomt. men det er KUN psykiske lidelser, ikke noe fysiske. Og har vært hos psykolog nå nylig for å få vekk angst for de ulike lidelsene. Men selv om jeg kanskje ikke har noen spesifikk lidelse 100% enda, føler jeg at jeg er livredd for å på en måte bare gli sakte men sikkert inn i schiz f.eks, siden jeg kjenner meg igjen i deler av symptomene, og at ting kan være i en startfase osv. Jeg lurer bare på om det er frykten for de psykiske lidelsene som bidrar til de rare tankene og angsten, eller om det er de rare tankene og angsten samt litt humørsvingninger som fører til at jeg leser om dette.
SvarSlettFint at du har tatt initiativ til å gå til psykolog. Jeg er selv psykolog og utifra det du skriver høres det ut som det er angst du lider av. Når man har angst opplever man gjerne ting på en litt fremmedgjort måte, og da kan selv de mest naturlige ting virke unormale. Det er helt normalt å ha musikk som spiller i hodet og tanker og dialoger som surrer rundt. Det er ikke alltid lett å være smart. Man problematiserer lett ting for mye og skaffer seg på sett og vis for mye informasjon selv om informasjonen likevel sjelden blir tilstrekkelig. Håper din psykolog hjelper deg å finne meningsfulle prosjekt som du kan investere din kreativitet og mentale energi i.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettHei!
SvarSlettJeg fikk for kort tid siden vite av psykologen jeg går hos at jeg har OCD. Mitt problem er at jeg har stor angst for å være ute blant andre folk av den grunn at jeg tror jeg kommer til å tisse på meg. Dette igjen gjør at jeg går unødvendig mye på do for å være på den sikre siden, og mer eller mindre unngår å treffe venner og å være med på sosiale arrangementer. Jeg takler også svært dårlig å sitte på i bil, da jeg ikke får muligheten til å gå på do om dette skulle bli nødvendig. Stort sett så er jeg mest inne der jeg pusler med mitt. Hos psykologen har jeg blitt fortalt at jeg må utsette dobesøkene mine og trene meg på å være i de situasjonene jeg ikke takler. Dette vet jeg jo, men å klare dette på egenhånd er ikke enkelt. Jeg venter nå på å komme inn på Gaustad i Oslo, men er usikker på hvordan behandling av OCD foregår der. Er det noen som vet noe om det? Jeg føler jeg trenger mer enn bare samtaler med psykolog. Skulle gjerne sett at noen kunne vært med meg og pushet meg litt til å være i situasjoner jeg opplever som svært ubehagelige.
Til vanlig studerer jeg, og det merkelige er at jeg faktisk takler å være på skolen. Det kan være enkelte dager da tvangen påvirker meg mer enn andre dager, men jevnt over går det ganske bra på skolen. Nå er det sommerferie og jeg er redd jeg kommer til å være hjemme eller sammen med familien min (føler meg trygg sammen med familien) i hele sommer. Psykologen min har jeg der jeg studerer og det er ikke mulig for meg å dra dit før skolen begynner igjen i august. Her hjemme har jeg mange venner som jeg egentlig har lyst til å være sammen med i sommer, men som jeg ikke orker oppsøke på grunn av angsten. Livet mitt har på en måte blitt snudd på hodet. Nå er jeg bare passiv, mens før var jeg en skikkelig aktiv jente som knapt hadde ro til å sitte stille, og var med på det meste. Er det noen som har noen tips eller råd til hvordan jeg kan jobbe med angsten i sommer, slik at jeg kanskje kan takle å være sammen med andre mennesker uten å måtte være redd for å tisse på meg hele tiden?
Håper ting kan bli som de var før. :)
Hei jeg er en mann/gutt på 29 år som kunne tenkt meg å høre fra en annen med OCD i Østfold, Fredrikstad området i alderen 24-30-
SvarSlettMail meg på Zoloft@hotmail.com
Hei. Jeg oppdaget dette forumet igår... selv om jeg har hørt om Ananke før. Jeg vil gjerne delta og bidra litt... eller kanskje mer enn litt...;-)). Jeg hører til "den gamle klubben"... dvs... jeg har hatt tvangstanker siden jeg kan huske... og jeg er snart 40 år( i oktober).Jeg har gått gjennom alle mulige perioder: blasfemi, sexualitet, agressiv...etc. Men utrolig nok har jeg et godt liv!!! og det er dette , presis dette jeg vil dele med andre/dere... det finnes håp og lys i tunnelen. Men er det noen som gidder å skrive noe her??... hvis ja, skriv noe her og da skal jeg fortelle noe mer om meg og livet mitt.
SvarSlettPS: Hei Jo Hj jeg bor i Østfold og har sendt deg en melding til din adresse. Snakkes
Hei Jorge!
SlettJeg kunne virkelig trengt noen å prate med, og du virker å være en som har vært gjennom noe av det samme jeg sliter med nå. Jeg har aldri slitt så mye som jeg har gjort nå, og vet ikke hva jeg skal gjøre. Eneste jeg vet er at om det blir verre nå, så klarer jeg ikke mer.
Jeg skriver til deg siden du sier du gjerne vil delta/bidra, men vet ikke hvordan jeg kan kontakte deg privat, da jeg ikke tør å registrere meg på google+ e.l. Ønsker å være så anonym som mulig her inne.. Kan si at jeg er en mann på 27 år ihvertfall.
Håper du ser at jeg har skrevet til deg og at du vil svare meg. Send meg gjerne en epost-adr eller lignende som jeg kan kontakte.. Eller en melding i innboks om det er mulig. Nylig registrert meg, så vet ikke helt hvordan dette funker enda.
jorgedamas@hotmail.com
SlettHei. Er en mann på 30 år. har hatt diagnosen tourette i flere år, men lever et forholdsvis normalt liv med familie, jobb, venner osv.. men har i siste tiden merket en del tanker som klistrer seg fast å gnager å gnager..så kjenner meg godt igjen i ting jeg leser på denne å andre sider. Blant annet dette med agresjon, har alltid vært mye sint, aggresiv uten å egentlig ha noen grunn for det, har visst at jeg ikke hadde noen grunn for det, men var helt hysterisk fordiom, å spesielt mot folk jeg var trygg på. familie spesielt. sitter også med tanker om frykt for at jeg er homofil,om andre tror det, tester meg selv hele veien osv., dette er en tanke jeg ikke klarer å legge fra meg, leste om dette på en annen side å kjenner meg igjen på masse punkt, Var egentlig en lettelse å kjenne meg igjen i alle de punktene for så å lese at det mest sannsynlig var ocd. For føler meg heterofil, men har hele tiden en frykt for å være homofil.? Har og frykt for å skade meg selv og andre er også tilstede. kan bli redd meg selv hvis jeg har full kontroll/mulighet for å skade noen så er jeg redd for om jeg vil gjør det, selv om jeg aldri har gjort det å absolutt ikke vil gjør det så er redselen der. hvis jeg står oppå en høy bygning så er jeg redd om jeg vil hoppe osv(denne er vel ganske vanlig også for folk uten osc?). Hadde vært veldig interesant å hadde satt pris på å høre dine tanker om disse tingene å hvordan jeg kan jobbe med dem. Har blitt foreskrevet abilify mot touretten/ticsene mine men har ikke brukt dem på noen år siden det har avtatt å jeg har levd meg å leve et godt liv uten medisiner.Kan det tenkes at abilify hjelper mot ocd også siden det påvirker serotonin nivået slik som medisiner mot ocd gjør??
SvarSlettJeg kan anbefale å lese boka "Tvangslidelse" av Jarle Eknes. Den første boka jeg leste om tvangstanker. Han skriver blant annet om Tourette og tvangslidelsen. Men hvis du vil begynne med noe som kan være litt "enklere"(boka til Eknes kan være litt vanskelig) anbefaler jeg deg boka "128 sider om tvangstanker". Lykke til
SlettHei. Jeg er en jente på 16, men blir 17 dette året. Jeg har OCD. Jeg har alltid vært den litt spesielle jenta som aldri følte seg bra nok, og som ofte sitter alene å snakker med seg selv. Da jeg var liten var trangen til at alt skulle være perfekt ganske stor, men jeg tenkte aldri over det. Det jeg gjorde var en vane for meg, og hvis noen brøyt "sirkelen' min gikk jeg til fysisk angrep på den personen. Jeg vet det høres gankse dumt ut, men jeg klarte ikke å kontrollere det. Da det var over satt jeg bare igjen med en god følelse, og et smil om munnen.
SvarSlettMange vil nok si: Ingen kan være perfekte, eller at det du gjør trenger ikke å være perfekt. Når noen sier det til meg er det akkurat som om hele verdenen raser sammen, og jeg begynner å gråte med engang. Alt jeg gjør skal være perfekt, og jeg bryr meg ikke om at ting tar litt lengere tid. Det er ganske plagsomt til tider ettersom jeg også går rundt å tenker på hva folk tror og mener om meg. Noen ganger unngår jeg å kjøpe ting, å gå inn i butikker, gå med venner, spise/ drikke ting, spille spill o.l. Kun pga. jeg tenker: Hva synes andre om dette? Når jeg da hele tiden skal gjøre ting perfekt, og må til tider bare være "den jenta" så går det i kluss med hva folk tror om meg.
Hvis det ikke hadde vært noen andre som hadde skrevet i dette forumet, så hadde jeg antageligvis ikke skrevet i det jeg heller. Selvom jeg kanskje ikke skriver med samme trekk som dere andre, så føles det godt å bare skrive litt om meg selv. Bare det jeg har skrevet til nå had forårsaket mange tårer, og en tvil om jeg egentlig burde skrevet dette men jeg velger allikavel å skrive videre.
Noen ganger sitter jeg å planlegger begravelsen min, og jeg går igjenom alle detaljer. Jeg skriver det aldri ned, det er bare noe jeg gjør i hodet. Min liste nå er sånn:
1. Kirken i Ulefoss
2. All familie er invitert, unntatt den nærmeste
3. Mat fra det blå huset
4. Blomster fra inerflora
5. Sanger: I will always love you, Gje meg handa di, mitt hjerte alltid vankar
Dette er bare noen få udetaljerte punkter, og jeg skjønner det at det å ha sånne tanker ikke er bra. Det skremmer meg litt hvor mye jeg egentlig tenker på døden, men at jeg aldri gjør noe med det. Jeg går konstant rundt å tenker på forskjellige måter jeg kan dø på, som eks. Hvis jeg sitter i en bil kan en person sitte bak sete mitt og plutselig drepe meg, eller at vi kræsjer med en annen bil, airbagen blit utløst og dreper meg, et fly styrter å kræsjer inn i oss og dette er bare noen få av de tankene jeg har rundt det å kjøre bil og om ting generellt.
Jeg klarer ikke på noen måte å tenke positivt, og jeg klarer heller ikke å se meg selv om et år. Jeg lever hverdag etter sånn jeg har planlagt det, og derfor trenger jeg å vite alle mulige ting lenge før det skjer så jeg kan planlegge. Nå føler jeg at det blir veldig mye, og det blir tungt for dere som skal lese dette. Hvis det i det hele tatt er noe som vil lese dette.. Pluss at jeg orker og klarer ikke å skrive noe mer, men jeg føler meg litt lettere. Dette var på langt nær ikke alle tankene jeg har i hodet, men det var noen.
Jeg snakker ukentlig med BUP, og går på en kur som heter Zoloft.
Hei Jorge, mannen30 og Linda!
SvarSlettSå flott at dere har skrevet her på forumet! Som en sa til meg nylig: Nå har det vært stein dødt her lenge. Så vi må få i gang praten igjen.
Jorge, så godt å høre at det er håp og lys i tunellen. Det er det mange med tvangslidelse som opplever. Det er hjelp å få.
Jeg håper du får god hjelp hos BUP Linda. Skjønner at alle tankene dine er slitsomme. Men stå på. Du er sjefen selv om mr./mrs. tvang sitter på skulderen din og plaprer.
Mannen30, så du programmet "Psyk forandring" på TV3? Der var det en dame som var redd for at hun var homofil. Hun fikk veldig god hjelp av eksponeringsterapien hun fikk på St.Olavs hopital Østmarka.
Så til dere tre og alle som er inne her og titter: Del tanker og erfaringer på dette forumet.
Hilsen Olav
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettHei. Er en 21 år gammel mann og har slitt med tvangstanker siden oktober/november 2012 og har hatt det til nå. Begynner å føle meg mye bedre akkurat nå og begynner ha troen på å kunne leve uten denne psykiske lidelsen. Har hatt en del timer hos psykolog (9), har prøvd å bruke kognitiv terapi for meg selv, slik at jeg forstår bedre hva som faktisk skjer når jeg får disse episodene. I tillegg til å bruke antidepresiva, da Zoloft, som har funket veldig godt.
SvarSlettDet jeg har hatt problem med er alt som har med å skade andre på noen måte og i verste scenario faktisk ta livet av noen. Og jeg har lenge hatt problem med nemlig de tankene om at jeg faktisk kan ha funne på å gjort noe slikt og at det bare var nære nippet for at jeg ikke gjorde noe osv. Dette er noe som plager meg svært mye, fordi jeg synes det virker skremmende. Noen som har tenkt litt slik? I tillegg så har jeg veldig mye tanker rundt moral og etikk, fordi jeg synes det liksom er selve grunnen til at jeg ikke gjør noe mot andre. Og dersom jeg har god moral kan jeg ikke gjøre noe slikt mot andre. Så mye tvangstanker rundt dette.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettHei
SvarSlettSynd forumet ikke benyttes oftere, da det er et veldig flott tiltak. Men det skal sies at det nok ikke er sikkert at alle vet hva de sliter med. Det er bare noen uker siden jeg fant ut som mest sannsynlig feiler meg. Trodde bestandig tidligere at det bare var meg det var noe galt med.
Tror ihvertfall jeg har OCD. Har blitt henvist til psykolog, bare venter på at timen skal komme. Om det er noen som sliter og trenger noen å prate med helt anonymt, så er det ihvertfall bare å ta kontakt. Tro meg, jeg sliter også..
jorgedamas@hotmail.com
SlettHei Livredd86.... beklager !!jeg har ikke vært her inne siden jeg skrev siste gang. Her får du min epostadresse: jorgedamas@hotmail.com. Kontakt!! kanskje jeg kan hjelpe/bidra med noe ut fra min erfaring!!!. Snakkes
SvarSlettDet er godt å se at det er bevegelser i forumet. Jeg kan bidra med min historie. Alt begynte for meg da jeg var veldig liten... 7 år gammel kanskje. Jeg kommer opprinnelig fra Spania. Samfunnet var veldig preget av religiøsitet og kristendommen. Min første tvangstanker dreiet det seg om blasfemiske tanker. Hver gang jeg hadde sånne tanker fikk jeg en del panikk og angst... jeg var redd for å havne i helvetet. Tida gikk og denne perioden gikk på en måte over. Men i puberteten , da jeg var rundt 16 fikk jeg min første ordentlig krise. Jeg var redd for å være homofil... det verste var at jeg var redd til å fortelle det til noe... Jeg var redd for at de skulle begynne å tenke at jeg egentlig fortrengte min sanne homoseksualitet... men jeg var ikke homofil!!... men det er vanskelig å forklare en person at du IKKE er homofil mens du har disse "bisarre" tanker. Det er ikke uten grunn denne lidelsen blir kalt den skjulte lidelsen/sykdommen. Man kan ikke "gå rundt omkring" og fortelle om sånne tanker. Jeg har ikke noe i mot homofili i hele tatt, ikke min familie heller. Tida gikk og etter flere (kvinnelige!!) kjærester, traff jeg min nåværende kone. Dette skjedde i 1996... og frem til nå. Vi er gift fortsatt og her 3 flotte barn. Det virket som det gikk bedre med disse plagsomme tanker om å være homofil... etter hvert lærte jeg meg enkelte trikser. Men i 2001 fikk jeg en ordentlig depresjon pga for mye ansvar og jobb. Depresjonen gjorde at det ble vanskelig å ha kontroll på sånne tanker og på angsten. Men denne gangen fikk jeg en annen type angst. Da fikk jeg for første gang aggressive tanker. Tanken om homofilien var på en måte "bestått" . Det var noe som sluttet å bekymre meg. I 2001 og pga depresjonen , fikk jeg tanker om å drepe kona mi!!! uff dette var tøft!!! jeg var redd for å våkne en dag og drepe min kjære kone... eller å bruke brødkniven... I full desperasjon og fortvilelse kjørte jeg til legevakten for å be om en innleggelse i psykiatrien eller i fengsel!!!! jeg måtte være gal!!! for å ha sånne tanker!!!. En "normal" person kan ikke ha sånne tanker... tenkte jeg. Disse tankene om våre tanker heter metakognisjon ... den verste fienden. Psykiateren på legevakta i Oslo(på den tiden bodde vi i Oslo) hørte tålmodig min lang fortellingen... Etter det sa han: "du er ikke psykotisk eller mord eller noe lignende... du har "bare" tvangstanker. Du er ikke farlig". Det kunne jeg ikke tro!!! jeg var redd for å drepe kona mi tross alt... og jeg hadde sånne ekle tanker i hodet mitt...Jeg fikk cypramil 10mg og Stesolid. Cypramil hjalp meg mot depresjonen... men den hadde ingen effekt mot tvangstanker og jeg sluttet med dette medikamentet 6 måneder senere(omtrent). Det var første gang jeg hørte om "TVANGSTANKER". Jeg skjønte ikke helt hva dette betydde... men jeg ble roligere. Jeg gikk til en terapeut som ikke visste mye om tvangslidelse( som mange andre terapeuter uheldigvis...). Tiden gikk og det gikk bedre med meg igjen... jeg lærte meg å leve med sånne tanker.
SvarSlettI 2008 fikk jeg igjen en liten krise... En knekk. Det var ikke en ordentlig depresjon... men ikke langt unna. Da fikk jeg problemer igjen med mine ekle tanker. Når jeg får en depresjon eller en knekk... føler jeg meg så "sårbar" og så liten at det er lett å miste kontroll på tvangstanker og alle triksene slutter på en måte å fungere. Men da jeg fikk denne knekken starter jeg å samle info på nettet om "tvangslidelse"... og da fikk jeg min "aha-opplevelse"!!!!. Jeg fant bøker og psykologer som snakket og skrevet om meg og mine symptomer uten å kjenne meg engang!!!.
SvarSlettJeg oppdaget 3 viktige ting:
1. Jeg var ikke alene... jeg var ikke en "raring". Mellom 2 og 4% av samfunnet.... verdenssamfunn!! hadde den samme lidelsen!!WOW!!
2. Det var "bare" tanker!!! det var ikke meg.
3. Jo sterkere man kjempe imot... jo sterkere kommer de tilbake... Vi må "bare" akseptere dem. Ikke lukk døren for dem... la dem komme inn.
Etter denne liten hendelsen i 2008... følte jeg meg frist for første gang i livet mitt!!!!... frem til nå.
Den 9-10 mai fikk jeg en ny depresjon pga noe som skjedde hjemme... og da fikk jeg på nytt disse tankene.
Jeg jobber nå med depresjonen og tvangstankene. Jeg må bearbeide med mine "trikser" igjen. Nå har jeg fått en ny angst( jeg trodde jeg hadde gått gjennom alle mulige tanker... så feil kan man ta). Nå er jeg redd for å få en psykotisk anfall... å bli psykotisk. Jeg er redd til å se meg i speilet i tilfellet jeg oppdager noe som ikke stemmer med virkeligheten...
Men jeg er positiv tross alt... og vet at dette er bare en kort periode. Som psykologen Leif E. Ottesen skriver i boka si: Tanker er bare tanker og ingen tanker er i seg selv skadelige!!.
Jeg anbefaler hans bok( pasienter og pårørende): "128 sider om tvangstanker". Genialt!!!. En billig (99kroner) og fullkommen bok om denne lidelsen. Lettlest og bra skrevet.
Jeg prøver å finne en gruppe, noen som vil gjerne prate med meg i Østfold eller Follo... til og med Oslo. Min emailadresse: jorgedamas@hotmail.com.
Det hjelper å snakke om denne lidelsen... det er viktig å ikke føle skam!!! det er ikke skam å være syk. Vi er ikke alene, det er mange andre som oss og det finnes behandling og løsning!!!!!.
Hilsen
Jorge
Hei!
SvarSlettJeg har tvangstanker, jeg har hatt det lenge - rundt 2 år. Det går ut over alt, jeg bruker ekstremt store deler av dagen min på tvangstanker. Men jeg gjør det hovedsakelig når jeg er med folk jeg kjenner godt og som vet at jeg har det, det er kun min nærmeste familie. Jeg er veldig flau over dette, og jeg skjønner på en måte hvor teit det er, samtidig som jeg ikke klarer å gjøre noe med det fordi jeg på en måte ikke vil slutte. Jeg er redd for at det skal skje ting og at det er min skyld. Jeg er pliktoppfyllende, perfeksjonist og lider litt av "flink-pike syndromet". Dette plager meg veldig, og jeg har fått angst av dette. Eller, jeg vet ikke om angsten kom først eller tvangstankene, uansett så gjør det at jeg også sliter med usikkerhet og depresjon.
Det er vanskelig å se at jeg sliter, tror jeg. Jeg har mange venner og skolearbeid og jobb går greit.
Tvangstankene går ut på at jeg må telle til så og så mye, ofte starte på nytt, løfte ting opp og ned mange ganger, hvis det ikke blir riktig må jeg begynne på nytt, det må jeg gjøre veldig ofte. Jeg må gå opp og ned trapper, fram og tilbake osv. Det er masse, og noen ting er vanskelig å skjule for andre. Det har kommet til et punkt hvor jeg nesten ikke vet om jeg gjør tvangstanker rundt andre lenger, det har på en måte blitt en vanesak.
Jeg har prøvd å gå til psykolog, men jeg følte meg ganske dum og flau, det tok mye tid og ja.... Jeg kjente ikke meg selv igjen når jeg var der, jeg vet ikke hva jeg skal skrive, men jeg vil gjerne ha hjelp. Jeg skjønner at jeg trenger det og at dette ikke er normalt. Dessuten går det utover de nærmeste, og det vil jeg ikke.
Jeg kom aldri for sent til ting før, jeg var ute i god tid osv., men nå er jeg den treige i vennegjengen. For en stund siden kunne jeg sitte på badet fra klokka 01 om natta til syv om morningen, fordi jeg ikke orka å stelle meg før jeg skulle legge meg pga. tvangstankene, derfor ble jeg bare sittende i mange timer slik at jeg unngikk tvangstankene og tvangshandlingene.
Hva kan jeg gjøre?
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SlettHei Marte.
SvarSlettDet er viktig å få hjelp fra en psykolog... men enda viktigere er det å jobbe med saken selv. Din egen innsats er avgjørende. Åpenheten om saken er enda viktigere... Det som fungerer på meg er denne åpenheten. OCD er ikke deg!!! det er bare tanker... jeg kan ikke føler skam for noe som jeg ikke har kontroll på og som ikke er helt meg... om du skjønner.
Jeg går ikke rundt omkring med en plakat hvor det står at jeg har OCD og sånne tanker... men jeg skjuler ikke at jeg har en psykisk lidelse.
En ting til som hjelper meg, er å stille meg ansikt til ansikt med angsten. Prøv å ikke stoppe den... det er det verste du kan gjøre. La den komme... aksepter dem selv om det er vanskelig... det kan ta lang tid før du kjenner en bedring... men det er verdt å prøve.
Jeg kan anbefale en del litteratur som kan hjelpe. Den beste boka som jeg har lest om saken heter "128 sider om tvangstanker" av Leif Edward Ottesen Kennair. En liten bok med mye innhold. Lett å lese. Bra bok.
I tillegg kan jeg anbefale å lese eller bli kjent med "Mindfulness" eller oppmerksomhetsnærvær... det fungerer på meg... denne terapien kan hjelpe mot angst og grubling. Jeg anbefaler å lese "Mindfulness-en vei ut av depresjon og nedstemthet" av Mark Williams... og flere forfattere til.
Det viser seg at "Metakognitiv terapi" kan fungere ganske godt også. Denne terapien er ganske "ny" og det er ikke mange psykologer som jobber med den ennå. Men jeg fikk fra folket i Ananke tlfnummeret til en psykolog som jobber med denne behandlingen... Den lover godt. Jeg kan anbefale boka "Metakognitiv Terapi" av Peter Fisher og Adrian Wells"... men denne boka kan være vanskelig å lese. Boka er ment for studenter og praktiske utøvere... Jeg likte dem allikevel.
Jeg håper at dette innslaget kan gi deg litt peiling i labyrinten...Lykke til.
Hei.
SvarSlettJeg prøver å overbevise meg selv om at det jeg sliter med er tvangstanker, og at jeg ikke har noen grunn til å ha det, men jeg er så usikker på om det faktisk ER tvangstanker, eller om det er tanker jeg skal ha.
Jeg har gått i behandling en kort periode, med metakognitiv terapi, og har tatt Cipralex i en uke nå.
Problemet mitt er en konstant følelse av at jeg og søsteren min ikke har tatt godt nok vare på kjæledyrene vi har hatt. Tanker om at vi skulle latt kaninene og marsvinet få komme ut av burene oftere, de skulle fått mer oppmerksomhet, vi skulle brukt mer tid på dem, osv. Jeg sammenligner med hvordan andre bruker mye mer tid på dyrene sine, og går med en konstant følelse av at livene til våre dyr ikke var gode nok, og at vi har gjort noe forferdelig feil. Jeg prøver å si til meg selv at innerst inne VET jeg at det var ingenting feil med livene deres, og at jeg derfor ikke har noen grunn til å ha slike følelser og all denne tvilen. Strategien min er å si dette: "du vet innerst inne hva som er sannheten, det er det du skal stole på, alt det andre er bare tvangsmonsteret, det er ikke ekte, så bare ignorer det." Men hver gang jeg prøver å ignorere det så føles det som at jeg ignorerer dyrene, og at hvis jeg ikke hele tiden bekrefter for meg selv at de hadde gode liv, så betyr det at de hadde dårlige liv. Noe som fører til at jeg hele tiden føler at jeg svikter dem ved å la tankene være..
Jeg har også en sjekketvang, jeg må hele tiden bort til burene til de to kaninene vi har nå, for å sjekke at de ikke har vondt noe sted, at alt er bra, og jeg leter hele tiden etter symptomer på sykdom og gir dem MER enn nok oppmerksomhet. Dette fordi jeg føler så sterkt at det er noe vi burde gjort mer nøye med de tidligere dyrene våre også, selv om jeg innerst inne vet at de også fikk nok oppmerksomhet og kjærlighet av oss hele tiden.
Er dette tvangstanker, er dette noe jeg ikke har noen grunn til å ha?
Setter pris på svar. Jeg klarer ikke å se for meg at dette er "vanlige" tvangstanker. Det føles mer som en skyldfølelse, som jeg har grunn til å ha, at det er derfor jeg har slike tanker og følelser, fordi jeg HAR gjort feil mot dyrene.
Hei Lakrishjerte. Jeg er ingen psykolog og liker ikke å leke psykolog heller... men etter min erfaring ( og uten å kjenne deg) kan jeg si at dette høres ut som OCD, eller tvangstanker. Det er mange mødre eller fedre som sliter med det sammen i forhold til sine barn... Alle er litt engstelig for sine barn (eller kjæledyr ved dette tilfellet)... men det finnes en grense mellom vanlig bekymringene og angst/tvangstanker. Når den bekymringen blir til angst og denne angsten tar så mye tid og plass i livet ditt, når man må bruke så mye energi og tid for å gruble på denne bekymringen... da høres det ut ( for meg!!) som tvangstanke... Men som sagt, er jeg INGEN psykolog. Jeg er bare en mann med mye erfaring med tvangstanker og angst... Jeg anbefaler deg å gå til psykologen i hvert fall. Lykke til.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettHeisann jeg vet ikke helt hvor jeg skal spør om dette men jeg har bare noen spørsmål angående OCD. Jeg tror kjæresten min har det. Han er sånn som må skjekke lys, stikkontakten flere ganger før han skal for eks legge seg og han gjør ofte den samme greia om og om igjen, er dette på en måtte OCD ?? Trenger virkelig hjelp for det har blitt være og være for vært år og jeg tror virkelig ikke at jeg klarer mer. Så har dere noe. Forslag til hva som kan gjøres for å hjelpe han ? Hva jeg kan gjør for han? Takker så mye for svar
SvarSlettKan anbefale å lære TM fra en autorisert TM lærer . Dette har hjulpet meg en hel del med tvangstanker og diverse psykisk lidelse. ( trancedental meditasjon)
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettHei. Jeg har bare sett på forumet ikke Vært med her.men jeg strever mye med tvangstanker,som jeg har tatt som mine egne.mitt problem I hverdagen er å være redd for tankene.men I perioder er det som om jeg ønsker tankene-ondskap,skade,seksuelle.dette går på å(inni meg) be djevelen om å besette barnet mitt,ta på et kjønnsorgan av samme kjønn,og skade noen fysisk.noen ganger er det svært angstfylt/ekkelt andre ganger som en trang/ønske.noen som kjenner seg igjen?jeg er personlig kristen,mor til et barn og gift.jeg hadde vært så takknemlig om å høre om noen hadde opplevd noe liknende;)
SvarSlettHei. Ser det er en stund siden noen har skrevet her, men tenkte jeg kunne spørre likevel. Jeg har slitt med noe som jeg opplever som tvangstanker de siste 8 månedene. Det startet den dagen jeg flyttet inn med min kjæreste. Jeg følte meg plutselig stresset og urolig, men prøvde å tenke at dette kun var fordi jeg var i en ny situasjon. Likevel poppet plutselig tanken opp: "Du føler deg urolig fordi du egentlig ikke ønkser å være med ham" Tankene fortsatte med "Du elsker han ikke lenger", "Kanksje du har funnet ut at han ikke er the one" "Du er nødt til å gjøre det slutt" "Du er nødt til å flytte ut" osv. Jeg gikk fra å være lykkelig forelsket til å bli full av usikkerhet og angst i løpet av en dag. Jeg var livredd for at tankene og følelsene ikke skulle forsvinne. Jeg vet at jeg elsker kjæresten min, men uansett hvor mye jeg prøver å overbevise meg selv om det, kommer tankene stadig tilbake. Av og til virker de veldig overbevisende. Kan dette være tvangstanker? Grunnen til at jeg spør, er at jeg har gått å kvernet på disse tankene uten stopp i 8 måneder og alle jeg snakker med ser ut til å tro at jeg bare har et vanlig parforhold-problem. Når folk sier: "Kanskje uroen og tvilen din bare prøver å fortelle deg at du er i feil forhold" så stikker det langt inn i hjertet mitt. Jeg har tilogmed rømt fra en psykolog fordi han kom med dette forslaget.
SvarSlettSom en konsekvens av tankene prøver jeg konstant å motbevise dem med å argumentere inne i hodet mitt, sjekke følelsene mine konstant når jeg er rundt ham og google i det uendelige etter ting om kjærlighet og tvil osv. Har noen noen tanker? Hadde satt veldig stor pris på det!
Hei.
SvarSlettVet ikke om du leser dette svaret siden forumet virker litt dødt.
Dette er utvilsomt tvangstanker, jeg sliter med det samme selv. Når en googler tvangstanker, blir det ofte veldig fokus på smittefare, seksualitet osv. Den type tvangstanker som du referer til, er mindre beskrevet, i alle fall på norske sider. Jeg fant derimot mye nyttig informasjon om dette på hjemmesiden til den amerikanske OCD-foreningen. Den hadde også et eget navn, ROCD (relationship OCD). Nå har jeg ingen link her, men foreslår at du leter litt på de sidene.
Hei.prøver igjen her inne.er det noen her som har skade/ta livet av tanker?jeg har det spes i forhold til min datter,mine nærmeste.ønsker gjerne å lufte dette med noen som har erfaring. Jeg har det slik at jeg føler trang til å handle på dem.kjenner det i armer og kropp som om"gjør det","nå vil jeg".har lest på amerikansk side av en psykolog og man kan få fysiske følelser/fornemmelser.håper på et svar fra noen
SvarSlett